Kirurg med yrkesstolthet


© Can Stock Photo / dcwcreations

Fredagen den 27. januar, altså 17 dager post-op, var dagen kommet da jeg skulle tilbake til klinikken. Denne gangen for en oppfølgingssjekk med Dr. Chettawut, kirurgen som har operert meg og forandret livet mitt for alltid.

Denne dagen hadde jeg sett frem til hele uka, etter at kateteret ble fjernet på tirsdag morgen. Jeg hadde fått beskjed om å ikke bevege meg utenfor hotellområdet før kirurgen hadde hatt sin oppfølgingssjekk med meg, så dette var første tur utenfor hotellets område på flere uker.

Kl. 9 på morgenen ble jeg hentet av klinikkens sjåfør. Ja, ikke han som stjal pengene mine, men en ny sjåfør. Jeg var selvsagt veldig spent på denne dagen. Jeg gledet meg faktisk litt til å skulle ligge der og blotte underlivet mitt, og til at kirurgen skal få se resultatet av arbeidet sitt. Ikke minst gledet jeg meg til å menneskene igjen, både sykepleierne og kirurgen. De er et fantastisk vennlig team, som fikk meg til å føle meg så utrolig godt ivaretatt både før og etter operasjonen.

Vel fremme på klinikken blir jeg møtt av den smilende sykepleieren som også møtte meg den dagen jeg ankom klinikken sist. Jeg smilte også fra øre til øre den gang, men nå smiler jeg nok enda mer. Det er ikke lengre et spent og lengselsfullt smil, nå smiler jeg med hele sjela mi. For jeg er endelig blitt meg selv.

Sykepleieren geleider meg opp til omkledningsrommet, akkurat som sist. Jeg kler av meg på underlivet, og får igjen på meg pasientkåpen med åpning og knyting bak. Så går vi inn på operasjonssalen.

Det er veldig følelsesladet å være i dette rommet igjen. Jeg føler en slags ærefrykt over å være her. Denne gangen er det kun sykepleierne til stede, og alt operasjonsutstyret står oppstilt langs veggene. Ikke som sist, hvor alt var rigget til for operasjonen min, og hele teamet stod klart med munnbind og sterilt utstyr.

Minnet fra jeg kom inn denne døra for 17 dager siden, enda med penis, sitter som støpt. I dag skal jeg derimot ikke ha verken narkose eller epidural, jeg skal ganske enkelt legge meg til rette i gynekologstolen. Ja, det er jo strengt tatt det samme bordet jeg lå på når kroppen min for ikke lenge siden ble forvandlet til å gjenspeile sjelen min. Men da var jeg bevisstløs, og lykkelig uvitende om detaljene rundt min forvandling. Denne gangen er jeg mer bevisst enn noen sinne.
Vel oppe på bordet, eller stolen om du vil, legger jeg meg til rette med bena ut til siden i benholderne, og armene på brystet. Jeg blir pakket inn i varmetepper både på overkroppen og på bena, så jeg ikke skal fryse mens jeg ligger der. De er nemlig glad i aircondition her i Thailand.

Så kommer kirurgen, Dr. Chettawut inn. Han er en utrolig sympatisk og god mann, som gjør at jeg føler meg verdsatt og viktig. Ja, altså, jeg er jo også det, for det er jo jeg og alle de andre Chettawut-jentene som betaler lønna hans. Men det er ikke det jeg tenker på. Han behandler meg på en måte som gjør at jeg føler meg spesiell.

Han spør hvordan det går med meg, og hvordan det går med blokkingen. Jeg forteller at alt går utrolig bra, ingen vanskeligheter med blokking eller noe annet. Deretter går han rundt meg så han står mellom bena mine, klar til å undersøke sitt arbeid. Han bruker noen bomullspinner til å forsiktig se på de forskjellige delene av sitt arbeid, og han fotograferer resultatet sitt. Videre bruker han et spekulum for å undersøke vagina, og konstaterer at alt ser perfekt ut. Det er ingen rifter, og ingen komplikasjoner. Verken innvendig eller utvendig. Herlig!
Men det beste av alt, det er å observere hvordan han ser på jobben han har utført. Det lyser faktisk yrkesstolthet! Det er helt tydelig at han legger sjela si i arbeidet han gjør, og at kun et perfekt resultat er godt nok.

Og akkurat når det gjelder kirurgi, så er perfeksjonisme det eneste som er godt nok. Både for meg, og heldigvis også for Dr. Chettawut.

Etter undersøkelsen gjør han en rens av vagina. Han spruter godt med rensevæske inn, som renner ut igjen og absorberes av engangslakenet jeg ligger på. Deretter kommer han opp på siden av meg igjen. Nå er det sykepleierens tur, han skal fjerne sting fra de ytre kjønnsleppene. Her har det grodd nok til at noen av stingene kan fjernes.

Dr. Chettawut forklarer at jeg er en "bløder", altså i den forstand at blodet mitt koagulerer litt saktere enn normalt. Det må ikke sammenblandes med blødersykdom, for da ville ikke operasjonen blitt gjennomført. Men dette er altså årsaken til at operasjonen tok litt lengre tid enn normalt. Jeg må også regne med å ha små blødninger i opp til et halvt år. Men det er helt ok! Jeg, som aller helst skulle ønske at jeg hadde mensen og kunne få barn, klart jeg kan leve med litt blødninger fra vagina! Barn har jeg jo allerede fått, selv om jeg ikke fikk gleden av å føde dem selv.

Deretter spør Dr. Chettawut om jeg har noen spørsmål. Og det har jeg. Etter at kateteret er fjernet, og jeg har begynt å få følelse der nede, så har jeg også begynt å legge merke til hvilke deler som har blitt til hva. En ting jeg for eksempel har lagt merke til, er følelsen jeg tidligere fikk i penis når jeg tisser. Den følelsen jeg før kjente i urinrøret i penis, den kjenner jeg nå i området over urinrørsåpningen og opp mot klitoris. Jeg hadde lest om dette på forhånd, men nå bekrefter kirurgen at huden fra urinrøret i penis  brukes til å lage dette området. Det gir det mest naturlige utseende med en rosa hud. Han viste meg bilder fra kameraet og pekte og forklarte hvilke deler av penis som var benyttet til hva. Det jeg opplevde var helt normalt, og ville gå seg til etter hvert.

Mens jeg ligger der og snakker med Dr. Chettawut, så har sykepleieren fjernet stingene og gjort seg ferdig. Resten av stingene vil falle ut av seg selv. Dersom jeg ser løse ender på utsiden kan jeg også bruke en saks og forsiktig klippe av det som stikker ut, jeg må bare ikke dra i stingene. Vel, lite sannsynlig at jeg har tenkt til å leke med en saks der nede! Det var mer aktuelt i et tidligere liv.

Nå er oppfølgingssjekken ferdig, og Dr. Chettawut sier at vi møtes nede i resepsjonen for å ta farvel.

Jeg går tilbake til omkledningsrommet og kler på meg igjen. Nytt bind i trusa. Jeg føler meg virkelig som kvinne nå.

Det hele er litt vemodig også. Den opplevelsen jeg har hatt her på klinikken til Chettawut er nå på en måte over for alltid. Den vil bare være et minne, men også kanskje et av de sterkeste minnene jeg vil ha, resten av livet.

Når vi går ned trappen fra operasjonsstuen og kommer ned i første etasje, tenker jeg på hvem som ligger bak døren inn til post-op rommet. En ny jente som endelig har fått bekreftet sin identitet og sitt kjønn. Som har blitt befridd fra den forferdelige fysiske defekten vi ble født med. Jeg er så glad på hennes vegne!

Ute i resepsjonsområdet er enda en jente i ferd med å skrives inn. Hun er der sammen med det jeg antar er hennes foreldre. Hun er asiater, muligens fra Kina. De har ankommet klinikken med kofferter og full oppakning, antageligvis direkte fra flyplassen. Jeg husker når jeg var her, den 5. januar. Fylle ut papirer, kopi av passet, signere på at jeg er innforstått med konsekvensene av denne irreversible befrielsen. Hun blir veid, og til slutt setter hun seg på den andre sofaen og venter mens foreldrene har forskjellige spørsmål til sykepleieren,

Om litt kommer Dr. Chettawut ned til meg. Han har med seg en liten avskjedsgave. Det blir en ordentlig varm og følelsesladet avskjed, det er så tydelig at han bryr seg om hver og en av sine pasienter. Eller skal vi si klienter. Helt på tampen ber jeg han om råd angående det å fortsette med hormoner mens jeg enda er i Thailand. Jeg forteller at jeg har bestemt meg for å forlenge oppholdet mitt med 14 dager, da jeg ikke føler meg klar til å reise hjem enda. Han forklarer risikoen ved å fortsette med østrogen, nemlig faren for blodpropp i bena når jeg ikke beveger meg så mye. Særlig under flyturen på vei hjem. Deretter lover han å sende meg en e-post med sine anbefalinger om hvilke medikamenter jeg kan kjøpe. I Thailand trenger man nemlig ingen resept for å kjøpe medikamenter med kvinnelige kjønnshormoner.

Nå har også sykepleierne kommet, de som tok så godt vare på meg de første dagene etter operasjonen. De som lurte på om jeg aldri slutter å smile. Om jeg ikke hadde mer vondt. De som alltid smilte tilbake til meg. Jeg får en god klem av begge. Det føltes utrolig godt. Å være borte fra alle jeg kjenner så lenge er tøft, men det tøffeste synes jeg har vært å ikke ha noen å kunne få en klem av!

Å forlate klinikken føltes som et stort steg å ta. Nå føltes det så endelig. Nå er jeg ferdig. Ja, jeg har enda flere uker igjen hvor jeg får oppfølging av sykepleierne, ikke de samme som jeg tok farvel med på klinikken, men Sri og Fang. Men dette er kanskje siste gangen jeg var på Dr. Chettawuts klinikk. Der hvor livet mitt for alltid ble endret, der hvor jeg ble født på ny og fikk balanse mellom kropp og sinn.


Skål for meg! :)

 

Kjenner jeg bare bittelitt etter, så føler jeg meg ganske sånn oppgitt


© Can Stock Photo / paulista

Katrine Engedal synes tydeligvis det er en bragd å sparke en minoritetsgruppe som kjemper for sin aksept. Hun tror muligens hun er morsom. Men det finnes veldig lite morsomt i å bruke sin totale mangel på kunnskap til å håne mennesker som allerede sliter. Mennesker som kjemper for forståelse, aksept og respekt for hvem de er. Som daglig må leve med hån, latterliggjøring og nedverdigelser. Det fikk allikevel Katrine Engedal til å slenge seg på karusellen og vise sin totale mangel på aksept og respekt for mennesker hun ikke kan forstå.

Jeg kommer sikkert heller aldri til å klare å forstå hvordan det er å være en ikke-binær transperson. Men det trenger jeg heller ikke. Fordi jeg vet at når noen forteller meg hvordan deres virkelighet er, så er det revnende likegyldig om jeg forstår dem eller ikke. Det er faktisk mye i denne verden jeg ikke forstår. Det betyr ikke at jeg ikke aksepterer det eller respekterer det.

Katrine Engedal, hvis du tror at lovforslaget som skal gi blant annet ikke-binære transpersoner aksept og respekt i det offentlige handler om hva man føler seg som fra dag til dag, så bør du lese deg opp litt. Prøve å tenke litt lengre enn din egen truse. Kjønn handler nemlig ikke om det du har i trusa di. Kjønn er heller ikke noe man endrer i løpet av livet, og heller ikke fra dag til dag.

Kjønn fra naturens side er faktisk så veldig mye mer enn penis eller vagina. Og da tenker jeg ikke bare på det kjønnet som sitter i hodet på oss. Det kjønnet vi alle er programmert med, både du som er ciskvinne, jeg som er transkvinne og alle andres opplevelse av eget kjønn. Du har kanskje hørt om intersex? Mennesker som ikke er født med entydige mannlige eller kvinnelige kjønnsorganer, som kanskje har andre kromosomer enn XX eller XY. Synes du heller ikke disse fortjener å bli tatt hensyn til i samfunnets oppkonstruerte kjønnsbegrep?

Tenk, så heldig du er! Du er født med en problemfri kjønnsidentitet, uten defekte kjønnsorgan, med en riktig og god hormonbalanse, du får lov til å leve og høste respekt for den du er og opplever deg selv som. Du får lov til å være mamma for dine barn, og du har en binær mann som elsker deg.

Og allikevel så velger du altså å latterliggjøre og håne en gruppe mennesker, en marginalisert minoritetsgruppe, som ikke er så heldig som deg. Mennesker som er født annerledes. Som ikke har noe annet valg enn å være den de er født som.

Du kunne valgt å skrive et hånlig innlegg kamuflert som dårlig humor mot helt andre grupper. Du kunne valgt kvinnene på blogg.no som målgruppe for ditt hån og din dårlige humor. Vi har nemlig selv valgt å være på blogg.no, så det er greit. Du kan håne oss. Eller du kunne vist litt mer mot og hånet alle som stemmer Arbeiderpartiet. Det hadde også vært greit, de er en rimelig stor gruppe. Eller du kunne til og med valgt å håne alle som er født med penis. Det hadde også vært innafor, siden det er en stor gruppe med baller til å takle slikt.

Men ingen av de forslagene mine hadde gjort at ditt innlegg hadde blitt noe mer morsomt. Det er allikevel hån av en gruppe mennesker. Og hvorfor ønsker du egentlig å håne andre mennesker? Er det for å fremheve deg selv, Katrine Engedal? Har du et behov for å hevde deg selv som den helt ordinære kvinnen du er? Føler du deg ikke spesiell nok, siden du ikke er født med et talent som for eksempel et transtalent?

Nei ser du, nå begynner jeg å skrive ufint. Nå begynner jeg å rakke ned på deg. Og det skal jeg ikke. Men jeg håper du tenker deg litt mer om i fremtiden, Katrine Engedal. Og ikke sprer slike dårlige holdninger og legitimerer mobbing og hat. Det er vel ikke slik vi ønsker å oppdra våre barn? Til mobbere og hatere?

Katrine Engedal, vend i tide. Det er ingen skam å snu. Vis respekt for andre mennesker, selv om du ikke forstår dem.

Ute av stand til å elske

I løpet av mitt liv har jeg vært så heldig å få oppleve mye kjærlighet. Jeg er vokst opp i et hjem med foreldre som elsket meg. En hengiven pappa som aldri avviste oss barna, min bror og meg. Selv om pappa var opptatt med sine forskjellige prosjekter, så hadde han alltid litt tid å avse til oss barna. Og jeg hadde en mamma som oppdro oss med kjærlighet, og gjorde sitt beste for å gi oss gode verdier i livet.

Jeg kan selvsagt finne negative sider og elementer i min oppvekst og ved mine foreldre, men de har jeg ikke tenkt til å fokusere på her. Den oppveksten jeg hadde var ingen vond oppvekst, selv om jeg opplevde mange vonde ting. Jeg hadde det trygt og godt, og jeg var elsket av mine nærmeste.

Det verste for meg i min barndom var min manglende selvfølelse. Jeg følte meg annerledes og utenfor. Jeg visste at jeg ikke var som de andre barna. Jeg bar på en dyp hemmelighet, som jeg ikke skulle dele med noen før jeg var blitt 31 år. Den hemmeligheten var så omfattende og stor, at jeg valgte å fullstendig begrave den i mitt sinn. Jeg kunne ikke leve med en slik hemmelighet, med mindre den var dypt begravet. Dette var egentlig ikke et valg. Det var overlevelse. Valget var å gå til grunne eller å overleve. Det å fortelle noen hvordan jeg følte det og hvem jeg egentlig var, det var fullstendig uoverkommelig for meg som barn.

Ikke fordi jeg ikke hadde kjærlige voksne rundt meg som elsket meg. Men kanskje nettopp derfor. Kanskje var jeg redd for å miste den kjærligheten? For jeg hadde vanskelig for å elske meg selv. Jeg følte meg ikke verdt å elske, som den misfostrede skapningen jeg var. Den eneste kjærligheten jeg hadde kom fra andre.

Gjennom barndommen var jeg et utstøtt mobbeoffer. Det var det jeg følte meg som. Og når jeg følte meg sånn, så oppfylte jeg også min egen skjebne. Jeg lot meg være et utstøtt mobbeoffer. Men for all del, jeg hadde lekekamerater. Jeg var aldri helt alene. Jeg hadde til og med én god venn som aldri dolket meg i ryggen. Vi har fortsatt kontakt. Du vet hvem du er, og jeg er deg evig takknemlig.

Men så lenge jeg gikk å bar på min hemmelighet så greide jeg aldri helt å elske meg selv. Jeg var ikke verdt å elske. Jeg kunne aldri elske meg selv som liten gutt. Jeg skulle jo vært jente. Jeg var jente. Men jeg hadde uomtvistelig en guttekropp. Lev med det eller dø.

Så jeg gjorde det eneste jeg kunne, jeg la hemmeligheten min i en kiste, låste kisten og kastet nøkkelen.

Selvbedraget

I årene som kom, gjennom min ungdomstid, fant jeg meg til rette i en vennegjeng. En vennegjeng hvor jeg ble verdsatt som det mennesket jeg viste meg som. Jeg ble svært dyktig med datamaskiner, lærte meg avansert programmering, og ble verdsatt for det. Men jeg var allikevel aldri helt som de andre.

Selv om jeg hadde begravet min egentlige hemmelighet dypt, så erstattet jeg den med en annen. En annen oppfattelse av virkeligheten, et selvbedrag. Jeg fortalte meg selv at jeg hadde en fetisj, en fetisj for å kle meg som kvinne.

På denne tiden hadde jeg så vidt begynt å få en oppfattelse av hva det var å ha en slik trang. Jeg hadde sett filmer med menn som kledde seg i kvinneklær. Menn som ble latterliggjort fordi de kledde seg i kvinneklær. De var ikke kvinner, de ble ikke godtatt som kvinner. De var syke menn.

Jeg hadde også oppdaget porno. Og fra pornoen oppdaget jeg det som ble kalt shemales. Damer med pikk.

Men uansett hvor mye jeg forsøkte å identifisere meg med sistnevnte, så kom jeg frem til at jeg kunne ikke være noen dame med pikk. Jeg var faktisk aldri spesielt opptatt av å skulle ha pupper, men jeg ønsket sterkt at jeg ikke behøvde å ha en penis. Jeg ville være jente, en jentunge som fikk vokse opp og være flat nedentil. Pupper kunne jeg få senere, som jenter flest.

For meg var det på dette tidspunktet enklest å skulle fortelle meg selv at jeg var en slags transvestitt. Jeg følte et velbehag over å kle meg som kvinne. Og jeg gjorde det også til noe seksuelt. Men dette var min hemmelighet. Den kunne jeg ikke dele med noen.

Årene gikk, og etter å ha fullført ett år på videregående så følte jeg trangen til å gjøre noe annet. Som mange andre ungdommer. Et slags friår, komme meg vekk og se verden. På denne tiden var jeg ikke lengre noe mobbeoffer. Jeg hadde gode venner, og hadde begynt å få en viss selvfølelse. Jeg var en ung mann, som var dyktig på noe og som var godt likt av mine nærmeste. Men jeg følte meg allikevel ikke helt tilpass.

Nye mennesker og nye steder

Det året jeg fylte 17 år reiste jeg på folkehøgskole. Jeg hadde som mål å komme så langt hjemmefra at jeg ikke bare kunne reise hjem dersom ting føltes vanskelig. Valget av skole foregikk dermed med et norgeskart og en passer. Jeg slo en sirkel rundt mitt hjemsted, Nesodden, på omkring 300 kilometer. Skolen måtte ligge utenfor denne sirkelen. Deretter begynte jeg å se på alternativene. Jeg bestemte meg samtidig for at jeg ikke skulle ta med datamaskinen. Datanerden i meg skulle få bli igjen hjemme.

Jeg endte opp på medialinja på Skogn Folkehøgskole. Dette skulle bli et vendepunkt i mitt liv. Her møtte jeg mennesker som ikke kjente meg fra før, og jeg følte meg for første gang virkelig verdsatt. Jeg følte meg nærmest som et midtpunkt, noe jeg kanskje også var. Jeg fikk mange gode venner, men det nye for meg var at jeg også fikk så mange venninner. Jeg snakket så lett med de andre jentene, og jeg trivdes så mye bedre i venninnegjengen enn jeg noensinne kunne forestilt meg. Jeg følte meg hjemme her.

Dette var også året hvor jeg fikk min første kjæreste. Og jeg hadde for første gang sex. Kjæresten min var eldre enn meg, hun var 20 år og på mange måter en voksen dame i forhold til meg. Akkurat dette gjorde nok også at jeg følte meg enda litt mer voksen enn jeg egentlig var. Og på mange måter var det også en triumf. At en voksen kvinne som henne ville ha lille meg. Forholdet varte ut skoleåret. Min første kjærlighet, men den var aldri ment å vare.

Folkehøgskolen ga meg anledning til å vokse mye, bli selvstendig og selvsikker, og komme hjem med en helt ny selvfølelse. Jeg visste at jeg var noe, jeg betydde noe.

Etter folkehøgskolen hadde jeg en periode hvor jeg igjen slet litt med å finne meg til rette. Jeg forsøkte meg på 2. klasse videregående, men maktet ikke å hente motivasjon og styrke til skolearbeidet. Jeg hadde nå flyttet til Drammen og bodde hos min far og hans nye samboer. Dessverre kom vi ikke veldig godt overens, hun som en voksen dame uten egne barn, og jeg som en smårebelsk 18-åring. Så ved påsketider flyttet jeg tilbake til Nesodden, til min mor.

En virkelighetsflukt

Heldigvis er jeg ikke skapt for å sitte på rumpa og gjøre ingenting, så jeg skaffet jeg meg raskt jobb. Jeg ble en av Manpowers beste vikarer og oppdragene strømmet på. Samtidig brukte jeg mer og mer av fritiden til å ruse meg. Jeg drakk hver helg, hele helgen. Etter hvert begynte jeg å røyke mer og mer hasj. Det tok ikke lang tid før jeg kom i kontakt med sterkere rusmidler, og i løpet av ett år var jeg havnet i et miljø hvor vi hadde byttet ut alkoholen med ecstasy og amfetamin. Jeg var enda i full jobb, men når mitt siste oppdrag gikk ut i mai 1999 endte jeg på en årelang fest.

Jeg var havnet i et nytt miljø, med nye mennesker. Mennesker som ikke kjente den nerden og det mobbeofferet jeg en gang hadde vært. Mennesker som hadde vidt forskjellig utgangspunkt i livet, men felles for alle var at vi likte å feste med dop. Mye dop. Og igjen var jeg på mange måter et slags midtpunkt. Jeg ble sammen med en nydelig partyjente, hun som alle ville være på fest med. Vi fikk en leilighet midt i sentrum, en leilighet som alltid var åpen for fest og hvor dopet fløt.

På denne tiden var min innbilte fetisj for å kle meg i dameklær nesten borte. Men ikke helt. Jeg var veldig misunnelig på jentene som hadde en større frihet i antrekk. Eller i alle fall følte jeg det slik, for jeg ville helst kle meg feminint.


Meg med sminke i 1999. Foto: ukjent

Allikevel var dette en god tid for meg, for jeg greide, på tross av at alt ikke var perfekt, å elske meg selv. Jeg følte meg verdsatt og jeg følte at jeg var verdt å elske. Kanskje levde jeg litt gjennom min kjæreste?

Noen år senere hadde både jeg og de fleste i vennegjengen kommet oss helskinnet videre i livet. Jeg studerte IT som webstudent og hadde flyttet til København sammen med kjæresten som studerte der. Men her tok forholdet raskt slutt, og vi bodde kun sammen som venner.

På denne tiden begynte jeg å utforske litt mer av min trang til å kle meg i kvinneklær. Stort sett bestod det i å kle meg i strømpebukse. Jeg så mye porno på den tiden, men følte fortsatt ikke noen tilhørighet med disse damene med pikk som jeg kunne finne i pornofilmer.

Kisten med hemmeligheten, den jeg hadde låst i barndommen, forble lukket og låst. Jeg maktet ikke å åpne den. Jeg hadde nok en følelse av hva som skjulte seg i denne kisten, og det var ikke noe jeg var klar til å takle. Enda.

Min store kjærlighet

Etter omkring et halvt års tid i Danmark flyttet jeg hjem til Norge igjen. Eller, jeg ble nærmest kapret hjem til Norge. For på denne tiden hadde den vakre kvinnen, hun som er mor til mine barn, også blitt singel. Og hun hadde bestemt seg for at det var meg hun ville ha.

Vi hadde en intens og heftig start på vårt forhold, med svært mye motstridende følelser fra min kant. Men hun var på mange måter drømmekvinnen for meg. Hun var på ingen måte noen enkel kvinne, men hun var også helt fantastisk. Og slående vakker. Og hun var blitt min.

Men nå visste jeg også at det var noe jeg måtte finne ut av. Jeg måtte se hva som var i kisten. Jeg måtte ta frem min hemmelighet. Jeg visste at jeg ikke kunne leve resten av livet uten å finne ut hvem jeg egentlig er.

Kanskje burde jeg gjort som jeg ytret ønske om den gangen, nemlig å flytte for meg selv for å lære meg selv å kjenne. For å finne mitt sanne meg. Men da hadde jeg ikke fått henne, den perfekte kvinnen. Og tenk om hemmeligheten i kisten bare var noe som hørte barndommen til? Tenk om jeg bare hadde en fetisj for dameklær? Nei, den sjansen kunne jeg ikke ta.

Årene med henne var de beste årene i mitt liv. Jeg fortalte henne om min fetisj for strømpebukser og for dameklær, men insisterte på at det ikke lå noe mer bak. Og det gjorde det heller ikke på den tiden. For jeg hadde enda ikke lært meg selv å kjenne, jeg levde på en løgn. Jeg levde faktisk et liv fullt av løgner. For når man ikke er ærlig med seg selv, så er det heller ikke mulig å være ærlig med andre.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jeg følte meg fri til å kle meg utfordrende, så lenge jeg var i et trygt forhold. Foto: H.F.

Allikevel følte jeg meg elsket, jeg følte at jeg fortjente det, jeg elsket meg selv og jeg hadde kjærlighet å gi. Jeg ble akseptert og respektert som den jeg utga meg for å være, den personen jeg selv trodde at jeg kunne være, resten av livet. Og jeg levde nok på mange måter også gjennom kjæresten min.

Men det var noe som lå å murret. Noe stemte ikke helt. Hvorfor kunne jeg ikke være ærlig? Hvorfor bestod mitt liv av løgner? Hvorfor hadde jeg så vanskelig for å akseptere og vise hvem jeg egentlig er? Med tiden ble det vanskeligere og vanskeligere for meg.

Etter 6 år sammen ble vi foreldre. Det var et ønskebarn, resultat av assistert befruktning. Etter enda noen år ble det to ønskebarn. Våre to, fantastiske barn som både fikk kjærlighet av sine foreldre og ga kjærlighet og glede tilbake.

Det var på denne tiden, midt i mellom våre to barn, at jeg igjen fant frem kisten med hemmeligheten som jeg hadde låst og kastet nøkkelen til i min barndom. Hemmeligheten kunne ikke lenger få ligge der lenger, nedlåst og glemt. Jeg visste nå at det lå noe mer bak. Dette var ingen fetisj som jeg kunne leve med slik jeg hadde forsøkt i mange år. Dette var noe mye, mye mer.

Dette var min sjel, min identitet. Det var den jeg hadde låst ned i kisten for mange, mange år siden og forsøkt å glemme.

Begynnelsen på slutten

Endelig, den 20. april 2011, skulle jeg finne tilbake til min identitet, min sjel og bevisstheten om hvem jeg er.

Men veien videre var alt annet enn enkel. Jeg levde som familiefar på denne tiden. Jeg hadde et lite barn og en samboer som elsket meg. De elsket meg for den mannen jeg var, som kjæreste og pappa. Ikke som kvinne. Ikke som Mia. Ikke som meg.

Og jeg kunne ikke leve med tanken på å miste de jeg elsket, de jeg ville gi kjærlighet til, og de som elsket meg. Så jeg valgte å bli, og igjen prøve å glemme hvem jeg egentlig er.

Vi fortsatte livet som en tilsynelatende lykkelig, liten familie på tre. Etter et par år ble vi en til. Storebror fikk en lillebror. Og jeg forsøkte å bite tennene sammen og leve slik det ble forventet av meg, slik jeg hadde forespeilet alle at jeg kunne leve resten av livet. Jeg ønsket ikke å svikte noen.

Men å leve slik, på en gigantisk løgn, det gjør noe med kjærligheten. Ikke bare kjærligheten jeg kan gi til andre, til de rundt meg, de som betyr alt for meg. Men også kjærligheten til meg selv. Hvordan kunne jeg fortsette slik? Jeg følte at uansett hva jeg gjorde så var det et svik.

Å leve videre og late som ingenting ville være et svik mot meg selv. Det var et svik mot mine kjære, fordi jeg ikke kunne gi dem det de fortjente.

Å forlate mine kjære for å leve som meg selv ville også være et svik mot dem. Jeg ville svikte dem, la dem miste sin pappa, sin kjæreste, sin mann. Den mannen jeg hadde lovet både meg selv og min kjæreste at jeg kunne være resten av livet.

Med tiden forsvant kjærligheten. Jeg kunne ikke elske meg selv, slik jeg levde på en løgn. Slik jeg lukket meg selv mer og mer. Ute av stand til å verken føle eller gi kjærlighet. Ikke til meg selv, ikke til mine barn og ikke til min kjæreste. Jeg følte meg bare kald. Iskald. Jeg hadde ingenting igjen. Jeg var tom for kjærlighet, ute av stand til å elske.

Det var ikke lengre noe reelt valg. Jeg hadde bare en ting å gjøre. Valget stod mellom å visne fullstendig hen og dø - eller å leve.

Endelig fri fra kateteret!


Frihet!

Tirsdag denne uken var en stor dag for meg. Jeg skulle endelig bli fri fra kateteret! Det betyr at jeg for første gang har kunnet se meg selv i speilet, naken, som den kvinnen jeg er. Uten en slange hengende ut av tissen.

Det betyr også at jeg for første gang har fått oppleve hvordan det er å tisse som en kvinne. Det høres kanskje teit ut for deg som alltid har hatt kvinnekropp, men det er noe jeg har lengtet etter hele livet! Når man er født med feil kjønnsorgan, så er det vanskelig å se den store gleden i å kunne tisse stående.

Selv om dette var en stor dag for meg, og jeg endelig har fått oppleve det jeg har lengtet etter et helt liv, så føltes det allikevel litt som et antiklimaks. Det var en kjempestor opplevelse, med samtidig så var det bare helt fullstendig naturlig, som om det alltid skulle ha vært sånn.

Men jeg kommer nok aldri til å slutte å glede meg over det faktum at jeg nå har en kvinnekropp. Når jeg har levd så lenge uten å føle meg hjemme i min egen kropp, så er dette noe jeg aldri vil glemme. Den gleden vil jeg ta med meg resten av livet!

I dag har det gått 19 dager siden min operasjon, og jeg har begynt å få følelse i vulva, i kjønnsleppene og rundt vagina. Det er helt fantastisk, jeg er ikke lenger bare nummen. Men det lille minuset er jo selvsagt at jeg nå også føler kløen. For et sår som gror kan fort klø mye, særlig hvis man svetter. Noe man gjerne gjør i Thailand. Særlig om man i tillegg har hetetokter på grunn av hormonmangel.

Natt til tirsdag natt våknet jeg i firetiden av at jeg var gjennomvåt av svette. Og at det klødde så infernalsk mellom de indre kjønnsleppene mine. Ingenting virket å hjelpe, verken en dusj eller forsiktig rens med bomullspinne (det skal jeg egentlig ikke gjøre). Det ga seg heldigvis til slutt og jeg fikk sove litt før vekkerklokken ringte. De påfølgende nettene har jeg vært truseløs, selv om det blir litt søl på lakenet. Men hva bor man ikke på hotell for?

Blokkingen går fortsatt veldig greit. Samme dag som kateteret ble tatt vekk, begynte jeg med neste størrelse. Jeg gjør nå 30 minutter med den minste (20mm), og så 10 minutter med neste størrelse (23mm). Til sammen 2 timer hver dag.

Tirsdagen var også en stor dag for meg, fordi jeg endelig kunne gå utenfor hotellrommet. Sykepleierne er to veldig hyggelige damer, Sri og Fang. De jobber effektivt, noen ganger så effektivt at jeg synes det er litt synd - for jeg er jo uten tvil blitt ganske selskapssyk her jeg er alene.

Når de kom denne tirsdagen, var jeg mer enn klar for å få kateteret fjernet, og smilte som vanlig fra øre til øre. Jeg la meg godt til rette, som vanlig naken i sprikende stilling, som om dette er det mest naturlige i verden for meg. Og det er det jo i grunn også.

Nå var jeg litt spent på om det ville være vondt å fjerne kateteret, og hvordan det ville gå med tissing etterpå.

Først ble tapen løsnet, og slangen lå løst på lakenet foran meg. Så tar sykepleieren frem en sprøyte. Den bruker hun i ventilen på slangen, til å trekke ut væske. Kateteret er som en ballong inne i meg, fylt med væske som hun nå suger ut slik at ballongen og slangen skal bli flat og klar til å trekkes ut.


Kateteret endelig i søpla!

Når hun var ferdig med dette ba hun meg legge meg godt til rette, puste dypt og lukke øynene. Hun sa jeg kunne kjenne en litt brennende følelse når hun trakk det ut, men det var ikke noe å bekymre seg for og ville gå fort over. Det gjorde det også. På 10 sekunder var det hele over, og jeg kunne åpne øynene og se nedover min egen kropp.

Min egen, kvinnelige kropp, fri for både bandasjer og kateter! Nå er jeg ferdig! Jeg er fri! Det føltes så fantastisk at jeg har knapt ord!

Jeg fikk beskjed om at jeg ikke kunne regne med å klare å kontrollere urinstrålen til å begynne med på grunn av hevelsene. Jeg var selvsagt veldig spent på hvordan det skulle føles å tisse, så jeg drakk godt med vann - slik jeg hele tiden har gjort de siste dagene. Etter omkring en halvtime følte jeg endelig at jeg var litt tissetrengt. Ikke sånn falsk tissetrengt som man kan føle med kateter, men virkelig - jeg må tisse. Det var over 14 dager siden sist.


Endelig fikk jeg oppleve å tisse slik det alltid skulle vært!

Og for en herlig opplevelse! Det var helt fantastisk. For første gang i mitt liv jeg fikk tisse som en kvinne, slik det skulle ha vært hele livet. Og til min store lettelse hadde jeg full kontroll på blæra, ingen lekkasjer.

Etter dette gledet jeg meg veldig til å kunne bevege meg ut av hotellrommet. Men tør jeg det liksom? Etter å ha vært "innesperret" så lenge, dette er jo skummelt! Tenk om det kommer en piccolo og fornærmer vannet av meg... Uten urinpose...

Men klart jeg skal ut. Etter en dusj og litt mascara var jeg klar.

Det var en rar følelse å gå ut av hotellrommet. Jeg kan ikke huske å ha befunnet meg på ett og samme rom så lenge sammenhengende noen gang før i mitt liv. Jeg kan virkelig forstå at man får litt angst for den store verden om man sitter lenge innesperret! Det føltes som "A small step for a woman, but a giant leap for Mia".

Endelig var jeg ute! Men nå merket jeg for første gang hvor utmattet jeg er etter operasjonen! Gåturen fra rommet og bort til heisen, anslagsvis 40 meter korridor, inkludert 10 trappetrinn, den var mye tøffere enn jeg kunne forestilt meg. Jeg har jo gått masse rundt på hotellrommet! Gjort både det ene og det andre. Dette skulle vel ikke være så slitsomt?


En kald cola slår aldri feil!

Når jeg kom ned i underetasjen, med utgang til bassengområdet, så følte jeg meg litt svimmel. Jeg bestilte en cola på vei ut, og gikk til det nærmeste bordet i ståhøyde. Donutputa som jeg har fått til å sitte på tok jeg nemlig ikke med. Så jeg ble stående her å drikke cola til jeg hadde tømt resten av boksen opp i glasset. Formen var grei nok, selv om jeg var litt mo i knærne. Men for en fryd og glede å være utendørs igjen! Når jeg bare hadde glasset å bære på så beveget jeg mot bassenget, og slo meg ned på den første solsengen. Det var utrolig deilig å ligge der og nyte friheten, for første gang på lenge!


Helt ok å kunne slappe av ved bassengkanten igjen!

Jeg ble vel værende en halvtimes tid, men dette var midt på dagen så sola varmet godt - selv i skyggen. Turen opp til rommet igjen gikk greit, i rolig tempo.

Vel oppe på rommet var det tid for første blokking med økt diameter på staven. Som vanlig er det verste akkurat det å få den inn, men det føltes mye greiere nå som kateteret var ute. Etter en halvtime var det tid for dilator nr 1. Neste størrelse. Det gikk heldigvis smertefritt og fint, med unntak at jeg kanskje brukte litt lite glidemiddel. Denne staven var jo så mye større!

Etter blokkingen måtte jeg tisse, så jeg løp inn på badet. Kateteret hadde jo sine fordeler, riktignok. Selv om jeg hadde tørket meg ganske godt etter blokkingen, fikk jeg se sporene etter meg når jeg kom inn på badet. Oi sann. Det var et fint spor etter meg med blod og glidemiddel. Men igjen, hva bor man ikke på hotell for?

Utpå ettermiddagen, etter å ha slappet av, følte jeg trangen til å gå ut en tur til. Nå var det skygge ved bassengområdet og langt mer behagelig å skulle ligge der litt å slappe av. Men denne turen var fullstendig utmattende. Når jeg kom frem til solsengen og la meg ned, så var jeg så sliten at det prikket i kroppen og jeg orket ikke annet enn å ligge rett ut. Da ringte selvsagt alarmen for antibiotikapillene jeg skulle ta. Det hadde jeg ikke tenkt på. Men det var uaktuelt å gå opp igjen med det samme, så jeg ble liggende flatt ut for å samle krefter. Jeg var usikker på om jeg skulle be om hjelp til å komme meg opp. Tenk hvis jeg svimer av mens jeg går langs bassenget? Men det var jo andre der, så jeg tenkte det går vel fint. Jeg tok det helt rolig, gikk som en nyoperert sikkert burde gjøre. Heldigvis kom jeg meg helskinnet opp på hotellrommet også denne gangen, men da var det bare rett under dyna og hvile. Det var bare så vidt jeg orket å finne frem pillene i skuffen og hente vann.

Middag i restauranten var i alle fall helt uaktuelt, så etter å ha kommet meg litt til hektene ble det mat på rommet denne dagen også.

Men den følelsen av frihet som jeg har nå! Den er så fantastisk! Endelig føler jeg meg hjemme i min egen kropp! Operasjonen er gjennomført, alt medisinsk utstyr er fjernet, nå er det bare rekonvalesensen og resten av livet igjen!

Gledestårer og ny giv



Jeg tror aldri jeg egentlig har visst hva gledestårer er før. Før nå. Tiden her i Bangkok kommer nok til å virke som en slags herlig drøm i ettertid. Jeg har aldri før i mitt liv følt en brøkdel av den lykke og glede jeg føler nå. Og noen ganger blir det rett og slett så overveldende at gledestårene ikke bare presser seg frem, de kommer i strie strømmer. Som nå.

Jeg ligger i sengen og slapper av, hører på musikk - musikk med sterke, kvinnelige sangere og låtskrivere. Jeg verdsetter det feminine veldig, veldig høyt. Og endelig er jeg kommet dit at jeg ikke bare tør å uttrykke mitt feminine jeg, men jeg føler meg også ett hundre prosent som kvinne - jeg er hjemme i min egen kropp og mitt eget sinn. Jeg føler at hver eneste celle i hele kroppen er lykkelig. Alt er i balanse. Det er en fantastisk følelse, en følelse så overveldende og sterk at gledestårene kjemper en uavgjort kamp med smilet om å få dekorere mitt ansikt.

En ting jeg reagerer på akkurat nå, det er at stavekontrollen i Word ikke har hørt om gledestårer. Det sier vel sitt.

Beslutningen om å ta ut all kreditten jeg hadde tilgjengelig for å reise til Thailand og betale for den behandlingen jeg behøvde, det er kanskje den smarteste beslutningen jeg har gjort noen sinne - på tross av at jeg risikerer økonomisk ruin. Men det var et bevisst valg.

Uten dette hadde jeg aldri greid å snu det ekstremt destruktive livet jeg levde. Jeg var i ferd med å grave min egen grav, bokstavelig talt. Jeg er overbevist om at jeg ikke hadde levd om 5 år dersom jeg ikke hadde greid å ta meg sammen, ta beslutningen om å brenne alle broer økonomisk og reise hit til Thailand. Denne operasjonen har endret alt for meg.

Nå har jeg fått motivasjonen, livslysten og gnisten tilbake. Overskuddet til å kunne være der for mine barn! Motivasjonen for å komme tilbake i arbeidslivet, enda sterkere enn før! Lysten til å leve et ansvarlig, rusfritt, sunt og godt liv!

Jeg vil nyte hvert eneste sekund av livet. Jeg vil oppleve gleden av å være til stede, men jeg vil også oppleve alle de følelsene som ikke er så greie. Jeg vil være tilstede for å oppleve livet, både oppturene og nedturene. Jeg er sterk nå. Jeg har alltid vært sterk, men ikke sterk nok til at jeg ikke fikk en knekk når alt gikk meg i mot. Men den styrken jeg føler at jeg har fått nå, den skal få meg helskinnet gjennom livet uansett motgang!

Derfor triller gledestårene nedover mine kinn. Fordi jeg vet at jeg aldri mer havner der jeg var for ikke lenge siden. Jeg har kommet meg ut av helvete, og på veien har jeg bygget den styrken jeg trenger til å stå rakrygget gjennom livet, uansett hvilken motstand jeg måtte møte på veien!

Til mine to fantastiske, flotte og kule gutter

Dere to mest fantastiske, herlige, flotte og kule gutter i denne verden. Jeg elsker dere av hele mitt hjerte! Jeg er så glad for at jeg fikk være med å sette dere til verden. At jeg levde i troen på at jeg kunne være mann lenge nok til at dere to, de største solstrålene i mitt liv, fikk anledning til å bli til. Og dere skal vite at mamma og jeg har jobbet hardt for å få dere inn i våre liv. Dere ble til fordi vi ønsket dere mer enn noe annet! Dere er de flotteste ønskebarna to foreldre kunne drømme om å få!

Jeg er lei meg for at jeg ikke har greid å være der for dere hele tiden. For at jeg måtte prioritere meg selv i en periode. For at jeg lenge ikke greide å være sterk nok til å være en del av deres hverdag. Men det var for å finne den styrken jeg trengte for å kunne være meg selv. For å virkelig kunne være der for dere, og gi dere all den kjærlighet dere fortjener!

Dere husker det kanskje ikke, men den siste tiden hvor jeg bodde sammen med mamma og dere, da hadde jeg ikke lenger noe overskudd til dere. Jeg orket nesten ikke leke med dere. Jeg greide ikke å vise dere glede og hengivenhet. Jeg bare jobbet. Jeg forsøkte å glemme, og undertrykket meg selv, det mennesket jeg visste at jeg egentlig var.

Og det å få lov til og tørre å være seg selv, det er en forutsetning for å kunne elske seg selv. Når man ikke elsker seg selv, så er det nemlig ikke så lett å gi kjærlighet til andre heller.

Kjære barn, vær tøffe og sterke, vær dere selv! Stå opp for deres meninger, deres identitet, deres holdninger. Ikke la noen fortelle dere hvordan eller hvem dere skal være! Det er bare dere selv som kan finne ut av det. Som kan finne dere selv.

Jeg håper deres vei gjennom livet består av en passe mengde utfordringer, oppturer og nedturer, til å gjøre dere til sterke og selvstendige individer. Slik jeg har sett at dere allerede er!

Dere er mine peneste smykker, dere er min stolthet og min lykke. Nå som jeg endelig har greid å finne meg selv, og føler at jeg kan være meg selv, nå skal jeg gi dere alt dere fortjener. Dere fortjener all min kjærlighet og min hengivenhet. Og jeg har aldri før i mitt liv følt en slik energi, en slik kjærlighet, lykke og livslyst. Jeg har funnet meg selv, og nå vil jeg dele min lykke og kjærlighet med dere, og vise dere min hengivenhet.

Dere er to heldige barn. Dere har to foreldre som elsker dere over alt på denne jord. Nå har dere også fått to mammaer, men dere kan få kalle meg det dere vil. Det dere føler er naturlig. Det kan ikke jeg bestemme.

Nå savner jeg dere så inderlig mye, og gleder meg umåtelig mye til å få se dere igjen så snart jeg er tilbake fra denne reisen!

Kjærlig hilsen fra deres mamma Mia, deres biologiske pappa

Rekonvalesens med tett tidsskjema

I dag er jeg på dag 11 post op. Det er 11 dager siden jeg var gjennom en lang operasjon, en operasjon hvor jeg fikk fjernet min naturlige kjønnshormonproduksjon, og som har gitt kroppen min et ganske stort sår som skal heles. Det krever mye ro og hvile. Jeg er også på en sterk antibiotikakur for å forhindre infeksjoner, samtidig som jeg skal ta antihevelsestabletter for å redusere hevelsene. Ellers blir det vanskelig med blokking, og jeg vil få problemer med å urinere når kateteret skal fjernes. Det er på grunn av hevelsene at jeg må gå med kateter i 14 dager etter operasjonen, fordi jeg ville aldri greid å presse ut noe på egenhånd når alt er fullstendig hovent og numment.

Nå som jeg er kommet ordentlig i gang med blokking, så skal jeg gjøre dette 3 ganger om dagen. Morgen, ettermiddag og kveld. En halvtime hver gang. Fra neste uke skal jeg øke dette til 40 minutter hver gang, til sammen to timer om dagen. Og til slutt, fra femte uke skal jeg øke til 50 minutter hver gang.

Og hvis jeg ønsker å beholde den dybden jeg har fått, så må jeg regne med å gjøre dette ordentlig, hver eneste dag, i minst 1 år - kanskje så lenge som 2 år. Heldigvis hører jeg av andre jenter at det kanskje ikke er nødvendig med fullt så ofte, men selv om det blir nødvendig for meg så er jeg ikke et millisekund i tvil om at det er verdt det!

Foreløpig er det ganske ubehagelig og smertefullt. Det å skulle faktisk opprettholde dybden, og sørge for at dilatoren når hele 6" inn i meg, det krever faktisk at jeg bruker en del krefter. Det er jo derfor tydelig hvor nødvendig dette er, og at jeg uten tvil ville grodd raskt igjen om jeg ikke gjorde dette. Den er den siste tommen som er smertefull. Da må jeg bruke krefter, og jeg ser for meg at jeg her nesten åpner et sår som har begynt å gro igjen. Jeg bruker noen minutter på å komme helt inn. Deretter må jeg bruke kraft for å holde den på plass i den halvtimen jeg skal blokke nå. Mot slutten går det heldigvis bedre, jeg merker at blokkingen har hatt sin effekt.


Blokking 3 ganger om dagen kommer til å være en stor del av hverdagen min i lang tid fremover. Det må jeg gjøre resten av livet, riktignok ikke så ofte etterhvert.

Det aller vanskeligste er å klare å slappe av. Prøve å puste rolig, finne den optimale stillingen, slik som sykepleierne har vist meg. Jeg har måttet hente skrivebordslampen bort til senga for å få nok lys så jeg ser hva jeg holder på med - ikke så lett å bruke mobilen som lommelykt som sykepleierne foreslo. Jeg har nemlig ikke tre hender, og ikke er jeg myk som en kinesisk turnjente heller, så speil må jeg bruke.

Nå er det omkring 3 timer siden jeg avsluttet forrige blokking. Og jeg har fortsatt vondt og er veldig øm etter den runden. Om drøye to timer skal jeg gjøre det igjen. Det er såpass ofte at jeg føler en konstant smerte i underlivet. Jeg ønsker heller ikke å ta smertestillende hele tiden. Tramadol ønsker jeg ikke å ta mer i det hele tatt, det er avhengighetsskapende. Da har jeg bare paracet igjen. Det hjelper litt.

De siste dagene har jeg hatt vanskelig for å sove. Mye på grunn av smerter, men også fordi jeg er så oppspilt og gira. Jeg er i gang med å søke jobb, har faktisk to svært lovende jobbsøknader inne - den ene er fast stilling og den andre som freelance konsulent.

Dere som kjenner meg vet jo at jeg er født gira. Jeg er forferdelig dårlig på å sitte inaktiv. Det betyr ikke at jeg ikke kan sitte fordypet og konsentrert i noen ting i timevis, men for eksempel å sitte å svitsje kanaler på TV'en? Å herregud så kjedelig. Jeg må gjøre noe, helt skape noe, absolutt hele tiden.

Derfor har jeg også hatt litt vanskelig for å faktisk lytte til kroppen og få den hvilen jeg trenger etter en slik stor operasjon. Jeg sendte den første jobbsøknaden under ett døgn etter operasjonen!

Og siden har jeg, i tillegg til å oppdatere bloggen, laget musikk, oppdatert CV, tatt kontakt for å få tilsendt nye attester og vitnemål med rett navn og personnummer, vært veldig aktiv på Facebook med ting som å dra i gang reunion med folkehøgskolen, svart en masse henvendelser angående bloggen min, levert bilder til en jobb jeg hadde, laget nye spillelister på Spotify, oppdatert LinkedIn-profilen, tatt kontakt med tidligere referanser, snakket med rekrutterere om aktuelle jobber,  snakket med og oppdatert venner og familie på hvordan det har gått, ordnet med domener til firmaet, betalt regninger og gjenopprettet en gammel Facebookkonto. Blant annet. Og det har bare gått 11 dager etter operasjonen.

Jeg må virkelig lære meg å ta det rolig, og lytte til kroppen min. Hvile. Slappe av.

Men det var det da. Når skal jeg ha tid til å hvile egentlig?

Dagsskjemaet mitt er nemlig som følger, med alarm på mobilen for hvert punkt:

  • Kl. 7 - antibiotikapille
  • Kl. 8 - antihevelsestablett
  • Kl. 9 - blokking, 30 min + 10-15 min forberedelse
  • Kl. 11 - antibiotikapille
  • Kl. 12 - antihevelsestablett
  • Kl. 15 - blokking, 30 min + 10-15 min forberedelse.
  • Kl. 17 - antibiotikapille
  • Kl. 18 - antihevelsestablett
  • Kl. 21 - blokking, 30 min + 10-15 min forberedelse
  • Kl. 23 - antibiotikapille


Innimellom dette skal jeg da forsøke å spise frokost, lunsj og middag. Antibiotikapillen må tas på tom mage, så kabalen går ut på å spise slik at det ikke kolliderer med disse tidene. Siden jeg er så sliten orker jeg ikke å stå opp kl. 7, så jeg blir liggende og slumre til kl. 8. Da blir det en tur på badet før jeg bestiller frokost. Den tar gjerne en halvtime å få levert, og da er det tid for blokking. Etter blokkingen, så hiver jeg innpå frokost sånn at det skal være litt tid igjen før neste antibiotikapilla kl. 11. Etter antihevelsestabletten kl. 12 har jeg 3 timer hvor jeg har mulighet til å hvile. Men denne tiden bruker jeg jo da typisk på andre aktiviteter som jeg føler at jeg "må" gjøre. Uff, blir litt oppgitt av meg selv iblant.

Så er det å skvise inn lunsj etter andre blokking, men det hender jeg dropper helt. Så etter kl. 18, kunne jeg jo sovet litt. Men da sitter jeg å skriver blogginnlegg som nå. Og hvis jeg orker så bestiller jeg middag før kl. 21, eller så må det bli etterpå. I begynnelsen var det ofte at jeg følte meg så full av energi at jeg blir sittende til langt over midnatt, men hvis jeg klarer å lytte til kroppen så er jeg nå så sliten at jeg så vidt holder meg våken til siste antibiotikapille.

Og slik går dagene.

De to siste dagene har vært veldig utmattende. I dag tok jeg en dusj og ble så sliten at jeg holdt på å svime av. Jeg skalv i kroppen, og etter å ha tørket meg var det bare å gå rett i seng. Der ble jeg liggende en times tid, og kikket lengselsfullt bort på frokostbrettet som stod på skrivebordet. Jeg trenger jo energi!


For utslitt til å hente frokosten min...

I tillegg har jeg begynt å få hetetokter. Siden jeg nå mangler hormoner i kroppen, så opplever jeg faktisk en overgangsalder. Og herregud, alle kvinner. Det er ikke noe moro! Trøsten er at dette bare er en forsmak. Så snart jeg kommer hjem og kan fortsette på hormonene mine, så vil ting bli som normalt igjen. Inntil jeg en gang i godt voksen alder skal redusere østrogenet mitt, jeg også...

Men på tross av alt dette er jeg vanvittig lykkelig! Bare synet av innholdet i søppelbøtta får meg til å juble! Se! Dette er ikke en mannesøppelbøtte i alle fall!


Damesøppelbøtte!
 

Jeg kan knapt fatte å begripe at det er sant, at jeg endelig har fått det jeg har ønsket meg hele livet! Og at den er så fin å se på! Jeg har egentlig veldig lyst til å vise dere akkurat hvor fint det er blitt, men er litt usikker på om det er passende... Uansett, jeg elsker å være meg nå!

Til Semir


Originalt bilde: © Can Stock Photo / yuran78

Ja, du vet hvem du er. Du, den eneste som har postet negative kommentarer til meg. Du synes jeg er ekkel. På bakgrunn av det du har lest i denne bloggen. Det er greit, jeg tar meg ikke nær av det. Du får meg til å le med dine barnslige og teite kommentarer på Facebook. Dessverre ligger det tydeligvis noe mer bak, enn at du bare er litt teit og barnslig. Jeg kan også være teit og barnslig, mye mer enn det du har vist her. Da pleier folk å le bittelitt og be meg slutte. Jeg har ikke bedt deg slutte, for i det offentlige rom så skal du få ha ytringsfriheten din i fred, akkurat som jeg har min.

Det som gjør meg trist, det er å se mine egne fordommer bli bekreftet. Jeg liker å se meg selv som fordomsfri, og jeg jobber hver dag med å slippe fri fra fordomsfulle og forutinntatte tanker. Men ingen har vel klart å leve et fullstendig fordomsfritt liv. Vi har vel alle gjort oss opp noen meninger på enkelte områder som kan karakteriseres som fordomsfulle.

Jeg har alltid tenkt at idretten, spesielt fotballen, må være et av de mest fordomsfulle stedene å befinne seg for homofile, lesbiske, bifile og transpersoner (LHBT). Det samme har jeg tenkt om forsvaret eller militæret, både i Norge og alle andre land i verden.

Nå kjenner jeg ingen personlig som driver verken med idrett på høyt nivå, eller er yrkesmilitære. Men jeg har tenkt at dette sikkert bare er en oppfatning jeg har fra gammelt av. Det er sikkert ikke så ille nå. Men jeg har jo aldri fått det direkte avkreftet heller, ettersom jeg ikke kjenner noen personlig. Jeg har bare måttet forholde meg til offentlige uttalelser.

Du bekrefter dessverre mine fordommer om fobiske og nedlatende holdninger mot LHBT-personer. Både innen idretten og innen forsvaret.

Du har på din Facebookprofil oppgitt at du har jobbet for FC Barcelona, og at du har studert ved "Euro-NATO Joint Jet Pilot Training". Jeg går derfor ut i fra at du har en utdannelse som jagerflyger på høyt nivå. Men det kan jo selvsagt bare være skryt, kanskje du aldri har satt dine ben i et jagerfly. I alle fall vil jeg slå fast at du trivdes i militæret og var på hjemmebane her.

Nå jobber du for en fotballspiller som heter Ronaldinho Gaúcho, hvem nå det er. Han spiller visst for FC Barcelona. Mulig han er kjent, ikke vet jeg. Dere gikk på Ullern videregående sammen. Jeg kjenner flere som har gått der, så jeg vet at holdningene ikke kommer derfra.

Men på tross av at du har bekreftet mine fordommer mot dere som er involvert i toppidretten, og dere som synes militæret er et flott sted å være, så velger jeg fortsatt å tro på det gode. Jeg velger å tro at du er en ensom ulv, som ikke engang klarer å bite særlig fra deg. Får meg nesten til å tenke at det er greit med fellingstillatelse på ulv.

Men jeg ønsker ikke at noen skal felle deg, jeg ønsker at du skal bli opplyst. At du skal slippe fri fra dine fordommer. Livet er så mye bedre hvis du prøver å smile og være glad, og akseptere alle mennesker slik de er. Spre det positive, spre glede. Jeg ønsker deg et godt liv, og et godt liv får du ikke når du er full av fordommer. Da møter du en verden full av mennesker du ikke liker, kun basert på din egen forutinntatthet. Det må jo være en trist tilværelse?

Klem fra Mia 

Les mer i arkivet » Februar 2017 » Januar 2017 » Desember 2016 » Februar 2016 » Januar 2016
Mia B

Mia B

37, Oslo

Voksen transkvinne som er mitt i forvandlingen til å bli den kvinnen jeg har brukt hele livet på å fornekte. På denne bloggen kan du følge min prosess, få ta del i noe av mitt tidligere liv, og høre om noen av de utfordringene jeg møter på veien. For deg som er i samme båt som meg eller står en transkjønnet nær, så vit at det er mye hjelp og få - selv om den ikke alltid er lett å finne. Denne bloggen er her fordi jeg selv savnet å kunne lese andres historier på en personlig og nær måte. Ta gjerne kontakt med meg. Jeg svarer mer enn gjerne på dine spørsmål. Du finner meg på Facebook, siden heter Transfaction.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

hits