Øyeblikket da alt ble virkelig

Når jeg skriver dette sitter jeg på flyet til Bangkok, 11 km over New Delhi, og det er under 4 timer til vi lander. Beslutningen jeg tok i høst om å reise til Thailand for å få hjelp, er plutselig blitt en realitet. Det skjer nå!

De siste månedene har jeg levd i et slags vakuum, og særlig de siste ukene har jeg gått i en zoombietilstand og ikke helt vært i stand til å tenke en eneste klar tanke. I alle fall ikke relatert til det jeg nå skal oppleve. Det jeg innerst inne har ønsket så lenge jeg kan huske. Det jeg aldri trodde kom til å skje meg i dette livet. Det er virkelighet!

Det har vært noen enormt følelsesladede uker, hvor jeg har forsøkt å forberede meg ved å lese om alt jeg skal gjennom. Om andres historier. Men det har liksom ikke gått helt inn. Jeg har grått av glede og av sorg, jeg har følt en så enorm lykke at ingenting kan måle seg med denne gleden igjen ? kanskje bortsett fra gleden jeg må føle når jeg reiser hjem igjen. Men allikevel har alt vært i en slags tåke. Jeg har følt alle disse følelsen uten at jeg egentlig har greid å ta inn over meg hva som skal skje.

Det eksakte øyeblikk når jeg kom ut av min zoombietilstand og våknet til virkeligheten, det var når flyet taxet ut til rullebanen på Gardermoen. Da forstod jeg at dette er virkelig. Det traff meg nesten som en lammelse i kroppen. Det skjer nå, jeg reiser til Thailand, og jeg er ikke et millisekund i tvil om at dette er det eneste riktige for meg.

Det er bare én uke igjen til jeg skal trilles inn på operasjonsbordet for å gå gjennom dette, for meg, helt livsnødvendige kirurgiske inngrepet som skal lette på min kjønnsdysfori. En kjønnsdysfori som bare har blitt sterkere og sterkere med årene, til slutt så overveldende at jeg ikke lenger har noe valg. Dette må jeg gjøre.

Om knappe 4 timer ankommer jeg flyplassen i Bangkok, og blir møtt av klinikkens sjåfør som skal kjøre meg til hotellet. Mitt første møte med et av menneskene som er involvert i denne enorme omveltningen i mitt liv. En av de nærmeste dagene skal jeg på klinikken til konsultasjon med kirurg og psykiater, i mellomtiden jeg gjør de siste mentale forberedelsene til det jeg skal gjennom.

Jeg har absolutt ingen bekymringer for inngrepet. Narkose i minst 6 timer, mens en av verdens beste kirurger på området hjelper meg til å oppnå det jeg innerst inne har ønsket så lenge jeg kan huske. Siden jeg gråt meg i søvn hver natt som barn fordi jeg ikke var født med en jentekropp. Siden jeg noen år senere bestemte meg for å akseptere ?realiteten? og fortrenge denne følelsen.

Jeg er så glad for at jeg ikke lenger skal fortrenge hvem jeg er. For at jeg ikke lenger skal måtte stå foran speilet og se noe som ikke er meg. For at jeg endelig skal få oppleve hvordan kroppen min egentlig skulle vært. Endelig skal jeg få oppleve sex slik det var ment å være for meg. Endelig skal jeg kunne kle meg uten å bekymre meg for hva som synes. I bikini på stranda. I tettsittende olabukser og tights. Uten en eneste bekymring, annet enn om antrekket er anstendig og matchende. Jeg kan endelig føle meg hundre prosent hjemme og vel i min rolle som kvinne, som meg.

Det er bare én liten bekymring i mitt sinn. Og det er hjemreisen. Jeg kan bare ikke forestille meg hva slags form jeg er i etter operasjonen, siden jeg aldri har gjennomgått noe i nærheten før. Sist jeg ble operert var jeg 11 år. Ironisk nok også den gangen genitalkirurgi, fordi en av stenene ikke hadde falt ned i pungen. Tenke seg til at staten Norge ville bruke penger på å fikse noe som egentlig ikke skulle fikses (ikke var det vellykket heller), mens dette må jeg betale av egen lomme.

Med hjemreise bare 3 uker etter operasjonen, uten mulighet til å løfte mer enn min egen håndveske, så vil jeg være helt avhengig av hjelp hele veien fra hotellet, gjennom to flyplasser, passkontroll, henting av baggasje, gjennom tollen og helt til min bror venter meg i ankomsthallen på Gardermoen. Om én måned fra i dag. Jeg tror faktisk jeg står over taxfreehandelen på flyplassen denne gangen.

Men hva er det verste som kan skje? At jeg blir frastjålet litt reisegods fordi jeg sitter i rullestol og ikke kan løpe etter? Vel, ingen kan ta fra meg det jeg kom hit for. Verken en veskenapper i Bangkok eller inkassobyrået som kommer til å sende krav på kredittkortregningene jeg ikke kan betale.

Én kommentar

Christine

04.01.2017 kl.17:03

Jeg skjønner eksakt hvordan du må føle deg. :) Er misunnelig på deg nå. :p

Skriv en ny kommentar

Mia B

Mia B

37, Oslo

Voksen transkvinne som er mitt i forvandlingen til å bli den kvinnen jeg har brukt hele livet på å fornekte. På denne bloggen kan du følge min prosess og forvandling, få ta del i noe av mitt tidligere liv, og høre om noen av de utfordringene jeg møter på veien.

Kategorier

Arkiv

hits