Men jeg er jo kvinne!

Jeg vet at kjønnskorrigerende kirurgi ikke vil bety noen ting for min mulighet til å passere som kvinne. Eller vil det? Selv om ingen ser hva jeg har mellom bena, kanskje operasjonen allikevel kan gjøre mer for meg enn bare å øke min egen selvfølelse?

En ting er sikkert - når jeg ikke lenger produserer testosteron vil jeg kunne fortsette min hormonbehandling uten sterke antiandrogener med tilhørende bivirkninger. HRT-behandlingen vil på sikt sørge for at kroppen min feminiseres ytterligere, for akkurat nå må jeg si at jeg er veldig lei av å ha musklene jeg har på grunn av  testosteronet. De er bare så vidt begynt å forsvinne, men det er mye igjen. Jeg har nemlig kun hatt kvinnelige hormonnivåer i 3 måneder, og har derfor ikke fått veldig mye effekt av de snart to årene med hormonbehandling. Jeg har fått litt bryster, men håper også at jeg vil få mer enn dette på sikt.

Jeg er faktisk helt sikker på at operasjonen vil øke min egen selvfølelse. Min egen følelse av å være kvinne. Kanskje min egen økte selvfølelse også vil hjelpe på andres oppfattelse av meg som kvinne, i alle fall litt?

Men det er allikevel én stor utfordring jeg har som operasjonen ikke vil ha noen innvirkning på. Det er stemmen. Stemmen min er for mørk. Den er for mandig. Og jeg sliter med å få til å endre den.

Dessverre finnes det ingen god kirurgiske løsninger for feminisering av stemmen.

For det er faktisk ikke frekvensen som er det viktigste, det er hvordan jeg bruker stemmen. Og ikke minst kroppsspråket som hører til. Etter 35 år hvor jeg har levd som mann og snakket som en mann (og jeg kan snakke ganske mye!), så er det enormt krevende å endre hvordan jeg snakker og gestikulerer. En del kommer naturlig, og jeg har fått til mye på det siste halvåret, men tydeligvis ikke nok. For det skjer fortsatt at jeg blir oppfattet som mann når folk bare hører stemmen min.

Den siste uken har jeg vært høyt på sky av alle endorfiner og adrenalin fordi jeg vet hva som venter meg om drøye 3 døgn. Jeg har vært enormt emosjonell og følelsesladet, men hittil har jeg nesten utelukkende fått føle på de gode følelsene.

Derfor er det kanskje ikke så rart at jeg fikk et lite sammenbrudd i dag.

Jeg hadde en lengre runde med å prøve å få resepsjonisten på hotellet til å forstå at jeg må bytte rom til en etasje uten trapper fra heisen. Femte og sjette etasje har nemlig begge trapper fra heisen som stopper midt mellom etasjene. I den settingen var jeg nok ikke så flink til å passe på stemmen min, fordi det er krevende å samtidig skulle formulere meg på en måte som de forstår, huske på stemmeleiet, klangen, og måten jeg snakker på. Og i tillegg snakke så høyt at de hører meg. Dette er noe jeg stadig øver meg på.

På vei tilbake til rommet mitt møter jeg piccoloen som skulle hjelpe meg å bære bagasjen til det nye rommet. Han spør om jeg fikk et nytt rom. Men han presterer altså å titulere meg med Sir! En kvinne i kort skjørt og trang topp med fine bryster. Og sminke. Men kanskje litt maskulin stemme.

Sikkert bare en uheldig glipp som ikke hadde behøvd å bety så mye. Men jeg ble fullstendig knust og ble sittende på rommet med tårene rennende i over en time. Det høres kanskje ut som jeg er fryktelig svak og hårsår. Og jo, jeg føler meg kanskje litt svak og hårsår nå.

Men det er kanskje ikke så rart heller. Jeg har sovet svært lite de siste nettene fordi jeg svever så høyt på en sky i lykkerus over hva jeg skal få oppleve snart. Jeg er så enormt følelsesladet at det er ganske naturlig at også negative følelser kan virke ekstra voldsomme på meg.


Tårene tørket og smilet på vei tilbake.

Når jeg nå har greid å tørke tårene og skriver om opplevelsen isteden, så tenker jeg vel egentlig bare at jeg må ta meg sammen og fortsette å jobbe målrettet med stemme, kroppsspråk og væremåte. Jeg må intensivere arbeidet med logopeden når jeg kommer hjem. Men jeg kan ikke gjøre alt på en gang, som min gode venninne nettopp minnet meg på. En ting om gangen.

Nå skal jeg gjennom kjønnskorrigerende kirurgi. Det andre har jeg jo god tid på meg til å jobbe med. Jeg må bare huske på hva jeg kan forvente av de forskjellige delene av min feminiseringsprosess. Og kjønnskorrigerende kirurgi gjør jeg ikke for å endre hvordan andre oppfatter meg. Det er kun for min egen selvfølelse. Men det er helt nødvendig for meg å gjøre dette nå. For min egen del. Tiden er definitivt inne.

6 kommentarer

Christine

07.01.2017 kl.01:37

Du er ei pen jente, du tar deg tilogmed godt ut i grinemascara. :) Godt vi har kuttet ut "herr" og "frøken" her til lands. Folk skjønner ikke hvor kjipt det er å bli kalt feil. Men man får notere det som adferd forårsaket av et eller annet clue slik som stemme.

Pleide å intellektualisere meg selv og mine egne følelser hele tiden i skapet. Men nå som jeg slipper det så er det ikke så vanskelig å snu den evnen mot andre. Så blir til det i møte med alt tullet jeg får ved å se ut som verken fisk eller fugl. Er man trans så blir hele hverdagen et eneste stort adferdseksperiment.

Desverre så er du nok "sir" for den piccoloen nå. Virker som om hjernen også sorterer folk inn etter kjønn. Er vel noe med at den analyserer folk for å finne ut om de er en rival/make, venn/fiende. Og lat som den er så bruker den bare det lagrede ferdigkategoriserte minnet når personen dukker opp igjen. Var noe slikt med hvorfor det tok folk som kjente en før transisjon så lang tid å veksle om. Og sikkert mye derfor transfolk gjerne flytter til et helt nytt sted så fort de begynner å passere regelmessig. Ferske hjerner, ferske førsteinntrykk.

Du har også fenomenet med at frekvensen og trykket på "Sir" øker jo mer man begynner å passere. Menn får en tendens til å ubevisst ville forsterke kjønnet på en person som sender ut tvetydige signaler. Så man kan også tolke det som et signal på at ting går rette veien. :)

Men det går også andre veien. Så fort du er i kvinnebåsen så skal det en del til for å dra deg ut derfra igjen. :)

Mia B

07.01.2017 kl.03:01

Christine: Ja men det er så utrolig deilig å bli titulert med miss hele tiden også! Jeg syns det er hyggelig jeg, skulle gjerne blitt kalt frøken i Norge - så får det heller være med de som titulerer feil i blant...
Nei, jeg er ikke sir for den piccoloen. Han sa åpenbart feil og er nøye med å titulere meg med Miss nå.
Heldigvis kjenner jeg meg overhodet ikke igjen i det du sier, jeg føler tvert i mot at jo mer jeg passerer jo flauere blir det for de som sier feil - med det resultat at noen bare for søker å glatte over det ved å late som ingenting riktignok. Men det betyr at så godt som alle faktisk forsøker så godt de kan, og det må jeg være fornøyd med.

Christine

07.01.2017 kl.12:48

Da er du veldig langt på vei til å være 3 måneder på HRT. :) Du har jo fått omfordelingen i ansiktsfett på plass og alt som hører med av hvordan det gjør øynene litt større etc. Og du har enda mer igjen av det siden du er såpass tidlig. Mer av alle de bra tingene. :)

Sorry, projiserer vel mine egne opplevelser med passering (Eller for meg, mangel på sådan.) på deg. Mente mer alle rare tingene som skjer tidlig i møte med folk når man er åpenbart trans. Er jo der jeg er nå så må takle det på et vis og er ganske fokusert på det nå. Gleder meg heller ikke til familie og venner som jeg forventer kommer til å si feil i årevis etterpå, siden minnet henger igjen i hodene deres. Selv om jeg får full uttelling på HRT så henger det gamle bildet av meg igjen. Ble det gradvis mindre rare hendelser etterhvert? Eller var det en brå overgang hvor man plutselig blir titulert riktig? Har hørt måten man blir behandlet på går rett over fra transfobi til vanlig kvinnediskriminering. Eller er det bare jeg som friker ut over worst case scenario her? Det er bare så akward for meg nå. Jeg blir liksom behandlet som om jeg var en fjortis eller noe slikt nå. Det er så snålt å oppleve. :p

Prøver liksom å finne ut om jeg må starte et helt nytt liv et helt annet sted på ett eller annet tidspunkt. Og om jeg burde forbli her hvor alle kjenner meg. Blir ganske åpenbart hva som er greia om noen få måneder... :O

Når du passerer etter 3 måneder og ser så bra ut som du gjør allerede så gir det ihvertfall håp. :)

Mia B

07.01.2017 kl.15:47

Christine: Vel, jeg passerer bare delvis. Det krever fortsatt litt effort. Men det går riktige veien. Jeg har jo tatt antiandrogener mye lengre enn 3 måneder, men fikk aldri t-nivået under 17 og kun marginalt høyere østrogennivå fordi jeg selvmedisinerte og ikke turte å ta så mye... Det skjedde bare såvidt noe på de første 15 månedene, men det var når jeg fikk hormonnivået på plass at ting begynte å skje "fort".
Men ja, jeg merker tydelig at jeg passerer bra i mange situasjoner, nettopp fordi jeg opplever vanlig kvinnediskriminering. Transfobi har jeg egentlig ikke merket noe særlig til, bortsett fra på Nav. Men kvinner blir nok på en måte behandlet som fjortiser, for som kvinne så får du ikke den samme tilliten som en mann. Du må bevise at du vet hva du snakker om. Alle menn behandler oss ikke sånn, men mange.
Når det gjelder venner så har jeg skaffet meg nye i stor grad... Familien er litt... oppstykket...

Christine

07.01.2017 kl.13:17

Sorry om jeg blurter ut mye engstelser som strengt tatt gjelder meg selv, på dårlig formulerte måter. Er i en før-transisjon freak out periode nå med mye følelser. Føler meg som en dum 16 åring i hodet på mange måter. Urgh, det er så slitsomt. Er liksom vant med å ha mye mer kontroll på meg selv enn jeg har nå... :-/ Når ga det seg for deg?

Mia B

07.01.2017 kl.15:49

Christine: Ga seg? Hva da? Mangel på selvkontroll og sinnsykt mye følelser? Haha... Ja, er det ikke herlig... Nei, jeg er fortsatt fjortis som bare f.... jeg...

Skriv en ny kommentar

Mia B

Mia B

37, Oslo

Voksen transkvinne som er mitt i forvandlingen til å bli den kvinnen jeg har brukt hele livet på å fornekte. På denne bloggen kan du følge min prosess, få ta del i noe av mitt tidligere liv, og høre om noen av de utfordringene jeg møter på veien. For deg som er i samme båt som meg eller står en transkjønnet nær, så vit at det er mye hjelp og få - selv om den ikke alltid er lett å finne. Denne bloggen er her fordi jeg selv savnet å kunne lese andres historier på en personlig og nær måte. Ta gjerne kontakt med meg. Jeg svarer mer enn gjerne på dine spørsmål. Du finner meg på Facebook, siden heter Transfaction.

Kategorier

Arkiv

hits