Hjelp! Puppene mine!

Alt har sin pris. Jeg visste selvsagt at plastisk kirurgi av typen "sex reassignment surgery" (SRS), altså kjønnsbekreftende kirurgi, koster langt mer en prislappen på 346.000 thai bath.

Ja, nå tenker jeg ikke på flyreise, hotell, mat og annet til oppholdet. Jeg tenkte mer på hva det koster fysisk og mentalt. For det er ikke tvil om at det å gjennomgå en så omfattende og inngripende kirurgi som dette, det koster.

For meg, som endelig hadde begynt å få så god effekt av hormonene, ble det raskt klart at jeg skulle få noen kjedelige bivirkninger.

Etter å ha brukt over ett år på håpløse forsøk på hormonbehandling på grunn av overforsiktige leger, hadde jeg, som tidligere nevnt, endelig i september fått mine hormonnivåer på et nivå som er normalt for kvinner. Endelig kunne jeg for alvor begynne å se effekten av østrogenet. Den herlige, skjønne omfordelingen av fettet i kroppen min. Rumpa som begynte å få fylde, ansiktet som på kort tid endret seg til noe feminint og vakkert. Musklene som begynte å svekkes og krympe. Huden som ble myk og feminin. Puppene som begynte å vokse, og brystvortene som endelig begynte å ta kvinnelig form.

Under og etter en kjønnsbekreftende operasjon blir man liggende stille lenge. Først 6-7 timer på operasjonsbordet, deretter minst 14 dager i senga. Dette i seg selv gir økt risiko for trombose, altså blodpropp. Spesielt blodpropp i bena. I tillegg skal jeg sitte på flyet et halvt døgn i en tilstand hvor jeg kanskje ikke orker å bevege meg så mye for å få i gang blodsirkulasjonen. Og siden østrogentilskudd også gir økt fare for blodpropp, så anbefales det sterkt at man stopper med hormonbehandlingen minst 14 dager i forkant av operasjon. Spesielt østrogen i oral form, men også plaster som jeg brukte.

Mange vil nok ta sjansen og fortsette med østrogeninntak helt opp til operasjonen, og fortsette så snart som mulig i etterkant. Jeg kjenner meg selv såpass at hvis jeg hadde hatt østrogenplastrene mine med meg her i Thailand, ja da hadde jeg brukt det både helt frem til og nå etter operasjonen. Derfor la jeg igjen alle østrogenpreparater hjemme i Norge. Jeg klarer meg vel tross alt uten i 5 uker?

Du som ikke er i min situasjon, du som ikke går på hormonbehandling vil sikkert tenke at ja, herregud hva er problemet? Men jeg kan love deg, det østrogenet, det er helt forferdelig å måtte slutte med! Mye verre enn å slutte med sigaretter! Ja, mye verre enn å slutte med dop!

Å slutte på østrogenet kunne vært noe av det vanskeligste jeg noensinne har gjort. Men, når jeg vet at premien er fjerning av testikler og ingen mer testosteronproduksjon resten av livet, så fikk jeg det til. Alt dreier seg om å ha riktig og god nok motivasjon, ikke sant?

Men det var bare så vidt. For jeg sluttet ikke 14 dager i forveien med alle hormonene, bare Diane som jeg brukte som antiandrogen (testosterondemper). Østrogenplasteret brukte jeg helt inntil 7 dager før operasjonen.

Jeg regnet jo med at det ville ha en viss effekt å slutte på hormonbehandlingen for en periode, men jeg hadde ikke regnet med at det skulle få så stor innvirkning på så kort tid.

Det tok ikke mer enn en uke før jeg merket at kjønnshåret begynte å ta en mannlig form igjen. Ja du vet, den veiviseren opp mot navlen. Den som raskt hadde forsvunnet når jeg begynte med antiandrogener for snart to år siden. Jaja, tenkte jeg, det kan jeg leve med. Jeg tok jo tross alt med epilatoren så de hårene fjernet jeg raskt.

Men det var ikke det verste. For i løpet av tiden jeg har vært uten mine hormoner så er det to endringer som er til å begynne å grine av. Nå gjør jeg ikke det, for det jeg har fått isteden, det er verdt all verdens reversering av hormoneffektene.

Men hvor pokker ble det av puppene mine?



De søte små puppene som akkurat kunne fylle en hånd! Nå er det bare noen små, stakkarslige utvekster igjen som knapt kan fylle en bruskork!

Å, som jeg savner de!

Jeg får bare krysse fingrene for at de fortsetter å vokse når jeg kommer hjem og kan fortsette med mine hormoner.

Men det verste er ikke puppene, men noe helt annet. Håret mitt. Håret på hodet!

Hårveksten styres nemlig først og fremst av hormonet dihydrotestosteron (DHT), som blir til ved at det omdannes fra testosteron. Med testosteronnivået mitt under kontroll, så var også DHT-nivået under kontroll og hårveksten på både kropp og hode holdt et kvinnelig mønster.

Når jeg så sluttet med Diane i forkant av operasjonen, så begynte mitt testosteronnivå å stige. Og dermed også det fryktede dihydrotestosteronet.

Og nå virket det som om dette forbannede hormonet hadde tenkt til å ta igjen for de nesten to årene hvor det ikke hadde fått lov til å skade kroppen min! Vikene i hårfestet kryper raskt oppover, og jeg mister hår som en kreftpasient!



Jeg kan uten tvil si at den høyeste prisen jeg har måttet betale for min kjønnskorrigerende kirurgi, det er tap av hår på hodet og et enda mer maskulint hårfeste.

Men, men. Heldigvis finnes det kirurgi som kan rette på det også... Og jeg har hørt at de samtidig kan fikse på både pannebenet, nesa, kinnben, øyenbrynsløft og...

Oi sann, der var visst den karusellen i gang...

5 kommentarer

Christine

15.01.2017 kl.17:18

Tenkte faktisk på å spørre deg om akuratt det der.

Du vil jo se en reversering ganske snart, selv om du ikke tar noe som helst. Nå mangler du jo visse kjertler. :D Om du vil ha en liten fordel så kan DHT-hemmere som Finasterid og Duasterid (Best) gi en boost til hårvekst. Er jo bittelitt der hos alle kvinner, selv om du nå har fjernet hovedkilden.

For pupper så har visst progestron en utfyllende effekt. Gir litt rundere bryster og ikke så mye "torpedopupper". Verdt å lese seg litt opp om, noe du sikkert allerede har gjort. :)

Har gått gjennom en veldig mild versjon av det du går gjennom. Første jeg gjorde i prosessen var å ta nesten 2000 hårimplantater for å fylle igjen viker. Det måtte bare gjøres. De barberte bort alt for å komme skikkelig til for "høsting" og til slutt "planting". Første gang i mitt liv jeg var helt snau. Hadde på forhånd forberedt meg på å se helt forferdelig ut ihvertfall en måned etterpå. Hjelper så mye å lese om hva man kan forvente seg.

Bedøvelsesvæsken de brukte rant ned under huden og ned i panna. Så ut som en salig blanding av neandertaler og nynazist. Jeg bare begynte å le når jeg så speilbildet mitt tilbake på hotellet. Det var så absurd å se seg slik. Men det ble bra til slutt og nå gror grasset som bare det. :)

På toget tilbake så flyttet noen damer seg for å gi meg plass. Så vel ut som om jeg var hjerneoperert eller noe. Lot de tenke det verste, mens de gløttet bort på meg med medlidenhet. :p

Lurte litt på hvordan det føltes å slutte på østrogen og la testosteron ta over igjen. Hadde overrasket meg om du ikke fikk dysforien rett i fleisen igjen. Men du virker jo som ei veldig reflektert jente med langsiktige mål i siktet. Takk for at du skrev om denne biten av prosessen. :)

Mia B

15.01.2017 kl.17:24

Christine: Jeg har brukt Finasteride hele tiden, var det første jeg begynte med. Men sluttet med det når jeg fikk østrogen- og testosteronnivåene på plass. Er ikke så bekymret for det med hårvekst egentlig. Har godt anlegg familiært der, så det blir nok ikke så mye verre enn det du ser på bildet. Etter hva du beskriver så er det fullstendig uaktuelt å gjøre noe hårtransplantasjon. Ikke faen om jeg skal snauklippes, det ville vært det samme som å ta livet av meg... Kreativ frisyre får heller være tingen da... Hvor gjorde du dette forresten?

Mia B

15.01.2017 kl.17:26

Christine: Ja forresten, jeg tok jo Diane som er progesteron (og etinyløstradiol). Jeg ble veldig deprimert av de, så tror ikke det er tingen. Kanskje jeg kan prøve et annet progesteronpreparat, men i første omgang er målet å få østrogen og testosteronnivåene på plass.

Christine

15.01.2017 kl.21:19

Var det mye stress å få resept på Finasterid?

Ja progestron gjør deg VELDIG emosjonell. Er jo de som kjører sykluser på det for å simulere menstruasjonssyklusen. :p Men hørt gode ting om progestronkrem påført brystområdet. Er ikke helt oppdatert på det nå. Geeket ut rundt hormoner i 20 årene. Go figure... :p Men du er jo ikke fremmed for å lese deg opp siden du er der du er i dag. :)

Jeg var i Latvia. Kostet vel rundt 20k alt i alt. Følte meg så ille på det punktet at enda litt mer hadde null å si. Gikk inn med instillingen at det fint kunne bli mye verre, så lenge det ble bedre i det lange løp. Hadde M-form på hårlinja og det ga fullstendig feilmelding i hodet mitt hver gang jeg så i speilet. Selv om jeg hadde ganske langt hår som dekket det så var det der når jeg gredde det tilbake. Grøsser av tanken på om det hadde vært slik i dag.

Var jo også litt høy på tanken om at jeg endelig tok første steget med å faktisk gjøre noe med dette jeg hadde båret på hele livet. Det hjalp endel mot hvor ille det så ut. Tenkte jeg liknet litt på han i Prison Break når jeg stod der snauet. Men det er jo helst noe jeg vil se på en mann og ikke på meg selv i speilet.

"You shure you want round edge? Round is more.... like woman."

"Yes, ROUND please!"

Han bare nikket og ga meg et "ok whatever" uttrykk. :p

Klarte selvfølgelig å ta med feil type caps. Trengte en med stiv front så ikke transplantene ble berørt. Ble til at ei veldig hyggelig taxidame ble med inn på et kjøpesenter sammen med meg. Jeg med blødende nakke, med hettegenser halveis over hodet og kjøttkake av et panneområde. Kunne bare se folk glane på meg mens jeg prøvde å se minst mulig ut. :p Det tok også litt brodden av frykten for å bli beglodd mens jeg er midtveis i HRT. Bring it on!

Er litt pistrete og saktevoksende nå siden det ikke er fullt enda. Første hårene var som små krøkkete biter med hårtynn ståltråd. Tar 6 måneder før du nogenlunde ser hvordan det kommer til å bli (Rundt 80% dekning etter 6 mnd) og så opptil et år for resten å vokse ut.

Har ei venninne som er cis. Hun måtte ta alt håret pga medisinsk behandling. Hun fikk mye de samme symptomene på dysfori som vi sliter med. Veldig interessant å se det i noen andre som ikke er trans, men følte jo også veldig med henne da. Går bra med henne nå da og alt håret på plass igjen. :)

Du har vel i grunn bare fått at hårene har falt ut nå som onkel testosteron fikk herje litt med deg en siste gang. Hårsekkene har ikke dødd. Så det vil jo gro frem igjen slik det var før. :) Men tar jo noen måneder. :-/

Takk for at du legger ut alt det du gjør uten å glosse over noe. Det betyr veldig mye å kunne se noen som er lenger fremme i løypa. :-)

Mia B

16.01.2017 kl.04:20

Christine: Huff, det du beskriver der frister ikke... Men har tenkt meg en tur til Facialteam i Spania etterhvert, må bare få jobb, betale gjeld, og tjene penger så jeg kan få råd... Tar vel en 5 års tid haha... :) Nå har jeg endelig fått langt hår for første gang i mitt liv, så ikke faen om det skal klippes! Eller, det vil si, jeg hadde hår til skuldrene når jeg var 17. Og så besøkte jeg en venninne hvor mora var frisør. Gutter skal ikke ha langt hår, sett deg her, så ordner vi det. Med maskin... oooooouuuuuuu neeeei.... Men jeg sa jo ikke noe i mot pinglete meg... Jaja... Og siden klipte jeg meg selv med maskin så lenge jeg levde som et sånt testosteronmonster... :P
Jeg har tenkt til å spørre legen min om hva som finnes av progesteronpreparater. Det gjør ikke noe å prøve det ut så lenge jeg er klar over de psykiske bivirkningene. Da kan jeg bare stoppe hvis det blir ille.

Skriv en ny kommentar

Mia B

Mia B

37, Oslo

Voksen transkvinne som er mitt i forvandlingen til å bli den kvinnen jeg har brukt hele livet på å fornekte. På denne bloggen kan du følge min prosess og forvandling, få ta del i noe av mitt tidligere liv, og høre om noen av de utfordringene jeg møter på veien.

Kategorier

Arkiv

hits