En uke med vaginal packing - etter operasjonen

Nå har det straks gått en uke siden min drøm gikk i oppfyllelse, og jeg fikk gjennomgå operasjonen som har endret livet mitt for alltid. Det har vært en uke med ubeskrivelig lykke og sterke følelser, samtidig som jeg har følt meg ganske så invalid her jeg har gått rundt med vaginal packingen, altså hele underlivet gipset og bandasjert.


Slik våknet jeg onsdag morgen den 11. januar. Med vaginal packing, dren til blod, kateter til urin og bena innpakket i en innretning som sørget for å holde blodsirkulasjonen i gang.

I morgen kommer den store dagen hvor packingen skal fjernes, og jeg endelig får oppleve hvordan det ser ut og føles å være flat der nede. Ja, jeg forventer ikke at det skal se så pent ut helt enda, mest sannsynlig ganske hovent og rødlilla med både størknet og ferskt blod og en masse sting. Det kommer sikkert til å være ganske smertefullt å fjerne gipsen, bandasjen og tapen. Ja, du vet jo hvor vondt det er å fjerne et lite plaster? Vel, jeg er jo godt plastret med brede remser både oppover magen, rundt livet, hele veien rundt og oppover begge rumpeballene. Og de som sa på klinikken at hårfjerning i forkant ikke var nødvendig...

Den uken som har gått har vært utrolig spesiell. På den ene siden er jeg ferdig med operasjonen, og jeg vet at jeg nå ikke lenger har noen penis eller testikler - de kroppsdelene som har plaget meg siden jeg var barn. Jeg vet at det nå ser ut der nede sånn som jeg alltid har ønsket meg. Men jeg har enda ikke sett det selv. På sett og vis så lever jeg fortsatt bare på den samme fantasien som jeg har gjort hele livet, forskjellen er at nå vet jeg at fantasien er blitt til virkelighet! Og i morgen skal jeg endelig få se.

Det øyeblikket jeg våknet opp etter operasjonen, det kanskje mest euforiske øyeblikket i mitt liv - og ikke på grunn av medikamenter, men vissheten om at jeg nå er blitt et helt menneske. Fra det øyeblikket har jeg levd i spenning på å få se hva som skjuler seg under denne packingen.

Dette er uten tvil den beste pakken jeg noensinne har fått i mitt liv!

De første dagene på klinikken var jeg relativt sliten, og lå bare i senga uten å bevege meg stort. Jeg hadde bena innpakket i en slags ballonger, som ved hjelp av luft som ble pumpet gjennom sørget for å komprimere bena i bølger for å hjelpe på blodsirkulasjonen. Jeg tenkte ikke mye på gipsen og packingen til å begynne med, den bare var der. Jeg var bare så lykkelig over å ha kommet meg til Thailand og ha gjennomført dette! Så glad at det var over. Ja jeg bryr meg ikke om at det kan skje at jeg må ha et korrigerende inngrep til, dersom noe viser seg å ikke ha gått helt som det skulle. Det er greit, jeg har uansett kommet meg hit. Jeg har ikke lenger penis og testikler! Jeg har fått en vagina og en klitoris og ser ut som en hvilken som helst kvinne. Men det er skjult under packingen.


Ikke lett å gå behagelig med denne gipsen mellom bena. I lysken har kirurgen transplantert hud, så det gnager fint mens jeg vagger meg rundt på hotellrommet.

Den dagen jeg ble utskrevet og for første gang skulle bevege meg rundt med packingen (med unntak av de omtåkede skrittene jeg gjorde den første morgenen fra post-op til det private rommet), det var da jeg for alvor begynte å kjenne på at den var der. Og begynte å se for meg hvordan det skulle være å fjerne den.

På lørdagen når jeg ble utskrevet fikk jeg jo nok å tenke på med den litt kjedelige episoden med sjåføren. Ja, jeg ble jo faktisk fullstendig knust og ville bare hjem. Jeg vurderte faktisk å ringe reiseforsikringen og høre om det gikk an å få syketransport hjem umiddelbart. Heldigvis løste det seg med klinikken og den uærlige sjåføren, og jeg fikk tilbake tryggheten.


Urinposen som jeg må tømme flere ganger om dagen. Her har jeg blødd litt så innholdet er mer rosa.


Å gå på do kan være en smule utfordrende ettersom jeg ikke klarer å sitte vanlig. Det som kommer ut derimot, er like flytende som de siste dagers diett.

Men fra den dagen har jeg måttet klare meg selv, jeg har måttet tømme min egen urinpose mange ganger om dagen. Jeg må selv hente det jeg trenger, gå ut på badet for å vaske meg og pusse tenner. Maten får jeg jo selvsagt levert på rommet, room-servicen fungerer utmerket. Men ellers har jeg beveget meg mye rundt, vaggende som en gås med den stive packingen mellom bena. Jeg har tatt selfies, spilt inn flere videoklipp med meg selv, snakket om opplevelsen med venner og familie, og hele tiden lurt på hva som skjuler seg under packingen. Hvordan ser det egentlig ut? Hvordan vil det føles å se meg selv helt flat?

Det er ikke noen stor opplevelse av velbehag å vagge rundt med underlivet gipset. Det blir sårt i lysken når jeg beveger meg, mest sannsynlig på grunn av hudtransplantasjonen de har tatt for å lage en dypere vagina. Men jeg har også virkelig begynt å få følelsen tilbake der nede, etter at det bare var numment og bedøvet etter operasjonen.

Og det er så rart! For noen ganger så kjennes det som om jeg har penisen der fortsatt. Som om den henger litt skjevt, sånn som den kunne gjøre før, og jeg ville kanskje rettet litt på den i trusa. Men det er ikke noe penis der. Penisen min er blitt til klitoris, klitorisforhud og indre og ytre kjønnslepper. Det er dette jeg egentlig kjenner!

Akkurat der hvor min ny vagina er, der kjenner jeg egentlig ingenting. Der hvor mine testikler tidligere var. Der har jeg ingen følelse av noe spesielt. Jeg er bokstavelig talt full av bandasje hele veien inn for å opprettholde hulrommet mens huden i vaginalkanalen får gro. Huden der er jo sydd sammen av flere hudstykker fra testiklene og lysken. Dette er jo inne i meg, så det er kanskje ikke så rart at jeg ikke kjenner noe - det er lite følsomhet her uansett og det er ikke så mye bevegelse som det er på utsiden hvor gipsen og bandasjen stadig beveger seg mot huden når jeg går eller flytter på meg.

Etter hvert som jeg har beveget meg mer og mer rundt, så føler jeg også at gipsen og bandasjen sitter løsere. Den er ikke like stram som den var i begynnelsen. Det betyr at jeg nå også føler at det er flatt der nede. Jeg kjenner hvordan gipsen på en måte beveger seg over huden, og at det faktisk ikke er noe penis der mer. Det er en veldig oppløftende og spesiell følelse. Jeg er så lykkelig at jeg begynte å gråte i går. Det var gledestårer, men også en slags ubeskrivelig følelse av en ny epoke og et slags farvel med det gamle. På ingen måte et savn, men et lite lettelsens sukk over noe forferdelig som endelig har tatt slutt. Og akkompagnert av et tårevått ansikt. Jeg begynner for alvor å forstå at dette er virkelig!

Dette har vært en veldig spesiell uke. Litt som en drøm i våken tilstand. Det å vite at kroppen min har blitt komplett, men ikke ha sett det enda. Det å få mer og mer følelse tilbake for hver dag som går.

Nå er jeg klar. Jeg er klar til å ta av bandasjen og gipsen, og få se resultatet. Å som jeg gleder meg til i morgen!

...og jammen skal det bli deilig med en dusj også...

6 kommentarer

Wenche - Glade Fotografer

16.01.2017 kl.19:00

Gratulerer med forandringen. For en stor dag for deg og tusen takk for at du poster dette innlegget. Det er jo endel mennesker som går og tenker på dette. Kanskje har de fått en operasjonsdag, eller de går og lurer på om de skal våge å ta skrittet. Slike som deg gjør at det er nettopp det de våger.

Håper helingen går fint og at du ikke får for mye smerter.

Herlig blogg du har. Du har herved fått en ny følger. Ha en fin kveld videre :)

Mia B

17.01.2017 kl.02:05

Wenche: Tusen takk, Wenche. Jeg har selv savnet å kunne lese om nettopp disse detaljene her, noe som mange kanskje syns er litt for personlig til å fortelle åpent om. Jeg har aldri vært så opptatt av å kun vise den sminkede fasaden, så derfor deler jeg gladelig dette når jeg vet at det vil hjelpe andre jenter i min situasjon.
De smertene jeg har er fullstendig ubetydelige. Jeg skulle ønske jeg kunne føde mine egne barn, så dette er bare peanuts :) Jeg får tenke at jeg føder meg selv isteden haha :)

veronica Rona Thomassen

16.01.2017 kl.21:44

Du tok skrittet og ble dame, bokstavelig talt! Aaah tenker det skal bli digg å fa vekk innpakningen, rene kyskhetsbelte det der. Og angående hår på rumpa, forsvinner iallefall nå hehe. Masse lykke til videre ;)

Mia B

17.01.2017 kl.02:06

veronica Rona Thomassen: Ja, fikk gratis "voksing" på kjøpet! Tusen takk! Har aldri før sett så lyst på livet fremover!

Chri

17.01.2017 kl.00:52

Spennende skildring. Takk for at du deler med oss lesere

Mia B

17.01.2017 kl.02:10

Chri: Bare hyggelig, for meg gjør det at jeg ikke føler at jeg er alene om dette :)

Skriv en ny kommentar

Mia B

Mia B

37, Oslo

Voksen transkvinne som er mitt i forvandlingen til å bli den kvinnen jeg har brukt hele livet på å fornekte. På denne bloggen kan du følge min prosess og forvandling, få ta del i noe av mitt tidligere liv, og høre om noen av de utfordringene jeg møter på veien.

Kategorier

Arkiv

hits