Transkvinne eller bare kvinne?


Transkvinne eller bare kvinne?

De tre siste døgnene har jeg hatt den enorme gleden av å kunne se meg selv slik jeg alltid har vært inne i mitt eget hodet. Kvinne uten penis. Og det er helt fantastisk!

Jeg har aldri egentlig likt å se meg selv naken. På tross av at jeg er naturist og har frekventert nudiststrender. Jeg hadde ikke noe å være flau over tidligere heller, ikke på den tiden hvor jeg prøvde å akseptere at jeg var født i mannekropp og skulle leve som mann. Men etter at jeg erkjente at jeg er kvinne, så har det å skulle leve med penis og mannskropp blitt mer og mer umulig for meg.

Mange transpersoner vil kanskje synes at jeg er litt sort/hvitt der, men for meg, i mitt hode, så er det bare to kjønn som gjelder. Det betyr ikke at jeg ikke aksepterer at andre mener det skal være flere kjønn, fordi de selv ikke kan identifisere seg entydig med ett av de to kjønnene mann eller kvinne. Jeg bare klarer ikke helt å forstå det.

For meg skal ikke en dame ha penis. Det blir feil. Men mange kvinner blir født med penis og mange menn blir født med livmor - det er vi som er transseksuelle. Å være transseksuell er å være født med en fysisk defekt - ikke et eget kjønn. Sånn tenker jeg. Jeg er fullstendig innforstått med at jeg er født transkjønnet, og biologisk sett aldri vil bli fullstendig identisk med en ciskvinne. Men jeg er like fullt kvinne. Jeg ble bare født som transkvinne.

Etter å ha gjennomført kjønnskorrigerende kirurgi, gått på hormonbehandling slik at jeg har fått bryster, feminine former, feminint ansikt og i tillegg jobbet med stemmen slik at jeg nå også kan oppfattes som kvinne for de jeg snakker med. Er jeg ikke da kvinne? Jeg mener, bare kvinne - og ikke transkvinne?

Når jeg var kvinne med penis, da kunne jeg se meg selv som transkvinne. Jeg kunne godta i bli kalt transe. Jeg var en kvinne med karakteristikker fra "den andre siden", altså trans. Det var åpenbart for meg. Jeg følte meg ikke som bare kvinne så lenge jeg hadde penis, selv om jeg prøvde.

Når jeg nå ikke lenger har noen tydelige mannlige karakteristikker, da må jeg vel få lov til å bare kalle meg selv kvinne?

Og det bringer meg videre til neste spørsmål. Når er det egentlig relevant i det hele tatt å skulle nevne at jeg har vært født med noen kroppslige defekter? Det er mange mennesker som er født med forskjellige sykdommer eller kroppslige defekter som har blitt korrigert. Dette er jo medisinske opplysninger som man  vanligvis ikke nevner med mindre det er helt nødvendig.

Hvis jeg ønsker å date en mann. Bør jeg i det hele tatt opplyse om at jeg er født litt annerledes? Jeg mener, man vil jo så klart snakke om fortiden hvis man tar ting videre, og jeg er jo ikke akkurat veldig lukket og hemmelighetsfull av meg. Jeg tenker at det kan være relevant å si at jeg har fått mine to barn, men er nå steril og kan ikke få flere barn. Mer enn det er ikke relevant før man blir ordentlig kjent.

Men gitt at jeg ønsker å møte noen kun for å ha sex? Gir det da overhodet noen mening å skulle opplyse om min nå korrigerte, medfødte defekt?

For en forutsetning dersom det skulle være relevant å opplyse om dette, det er jo at man anerkjenner transfobiske holdninger og sier at dette er greit. At man må la transfobiske menn og kvinner få en sjanse til å styre unna meg.

Så kan jeg jo si, ønsker jeg virkelig å møte de med transfobiske holdninger? Og utsette meg selv for fare?

Men hele poenget er jo at jeg bare ønsker å passere, å bli oppfattet og behandlet som en kvinne av samtlige jeg møter, nettopp for å på en måte styre unna transfobiske holdninger.

Det gjør meg veldig trist når jeg ikke blir akseptert som kvinne, når noen refererer til meg som "kvinne". Når noen viser sin aversjon mot meg, fordi de ikke klarer å få tanken om at jeg har vært mann ut av hodet sitt. Jeg har aldri vært mann.

For meg så er dette nå et dilemma som kommer til å bli sterkere og sterkere gjeldende fremover. Jeg er ikke interessert i å møte menn som egentlig vil ha en transe. Det er mange, mange menn som har en slags fetish for akkurat det, og jeg vil ikke være noens fetish. Selv om sjansen for det er mindre nå, nå som jeg ikke har penis. Jeg vil møte menn, og kvinner (jeg er bifil), som vil ha meg fordi jeg er kvinne og ikke noe annet.

Jeg vil ikke at de skal unnlate å ville bli kjent med meg fordi de hadde et snev av tvil i utgangspunktet. For jeg tror faktisk ikke det er så mange rene transfober der ute, som aldri ville akseptert meg som kvinne uansett dersom vi hadde fått anledning til å bli kjent. Men det er nok mange som vil være litt i tvil og som vil trenge litt tid på å bli vant med tanken dersom de vet om min fortid. Det må jeg akseptere, for det dreier seg bare om at det er ukjent, og det tar tid å bli vant til noe ukjent.

Dette er det rene minefeltet for kvinner og menn som meg, som er "født i feil kropp".

Kanskje løsningen får være å utelukkende se etter en bifil partner.

9 kommentarer

Christine

20.01.2017 kl.13:54

Er som å lese mine egne tanker rundt det her. :-)

Mia B

20.01.2017 kl.14:18

Christine: Ja, det er vel ikke helt uvanlige tanker for transkvinner som oss... Men men... I am just soooo happy to be me!! :D

nolabels

20.01.2017 kl.17:43

Så fint at du deler dine tanker om det du føler og går igjennom:) Du hjelper sikkert mange der ute med å ha denne bloggen:) Lykke til videre!

Mia B

21.01.2017 kl.03:02

nolabels: Det er mitt håp, at andre vil ha nytte av å lese det jeg skriver :) Takk!

Heidi Jonsson

20.01.2017 kl.17:53

Først vil jeg si hvor sterk du er som deler denne ferden til å bli akkuratt den kvinnen du vil være. Vi alle følger en ferden som gjennom hele livet skaper oss og lærer oss noe nytt på godt og vondt. Mitt svar på det du ber om er at du er det du selv føler deg som, ingen trenger en bås i settes i. Og den dagen du er så heldig å finner kjærlighet så er jo åpenhet og ærlighet det som gjør ett forhold sterkt. Og selv om du kansje blir såret på veien til kjærlighet vil den rette ikke se deg som hvem du var men heller som den du er nå. Mange gode tanker på ferden du er på vei i og masse masse god klemmer når det trengs.

Mia B

21.01.2017 kl.13:08

Heidi Jonsson: Tusen takk for gode ord. Ja, kjærligheten kommer når man minst venter det. Akkurat nå er jeg i en tilstand hvor jeg ikke vet om jeg vil leve med en mann eller en kvinne. Jeg var i et veldig fint forhold med kvinnen som er mor til mine barn, men som dessverre hadde tøft for å akseptere meg som kvinne. Heldigvis snakker vi sammen og får ting til å fungere. Men det å skulle date en mann er helt nytt - jeg har bare hatt sex med menn før operasjonen og da var det liksom ikke noe hemmelighet hvem jeg var :P Det blir en spennende tid fremover :) Klem ?

Luna

22.01.2017 kl.16:23

Jeg må se at det er jo en sak man tar opp og et dilemma, og generelt sett vil jeg si at nei. Det er absolutt ingen vits i å fortelle det til noen man faktisk ikke har noen planer om et seriøst forhold med. En annen ting er at med mindre du bryter kontakt med all familie og venner fra tidligere som kjenner til den du var fra før vil det gjøre at man sitter med en fortid man konstant prøver å skjule for sin partner. Det vil med tiden være vanskelig å opprettholde en sånn fascade, så jeg vil vel si at man burde ikke vente for lenge med å fortelle om fortiden sin om det er et forhold du vil satse på.

Det er litt som (tidligere før jeg fikk kjæreste), og jeg vær på skeive utesteder og ble sjekka opp av jenter. Jeg fortalte ingen av dem at jeg var trans. Det fordi de var tilfeldig jenter på byen som jeg ikke kjente godt og hadde lyst til å åpne meg til. Er sikkert mange lesbiske jenter som har kyssa meg helt uviten om at jeg er trans.

Men det er ikke nødvendigvis at folk bryr seg heller. Jeg er f. eks lesbisk og liker jenter uavhengig av om de er trans eller ikke. Ja, jeg foretrekker transkvinner, men kun fordi en transkvinne kan faktisk forstå meg og prosessen min og hva jeg har måttet gå igjennom. Det er også selvsagt gjensidig. Ville jeg avvist ei jente fordi hu var en ciskvinne? nei. Det er også andre aspekter ved et forhold enn en forståelse for prosessen man går igjennom. Så lenge det er noen jeg trives sammen med kan jeg var sammen med henne uansett.

Reidun Elise Knudsen

23.01.2017 kl.15:25

jeg er selv trans har heldig hvis fått kviling navn og persons nr det er gått å kunne være seg selv og ikke noen annen

Mia B

23.01.2017 kl.22:51

Reidun Elise Knudsen: Ja, det er helt avgjørende for å kunne ha livskvalitet! Jeg hadde ikke levd mye lengre om jeg ikke kunne gjort en full transisjon...

Skriv en ny kommentar

Mia B

Mia B

37, Oslo

Voksen transkvinne som er mitt i forvandlingen til å bli den kvinnen jeg har brukt hele livet på å fornekte. På denne bloggen kan du følge min prosess og forvandling, få ta del i noe av mitt tidligere liv, og høre om noen av de utfordringene jeg møter på veien.

Kategorier

Arkiv

hits