Rekonvalesens med tett tidsskjema

I dag er jeg på dag 11 post op. Det er 11 dager siden jeg var gjennom en lang operasjon, en operasjon hvor jeg fikk fjernet min naturlige kjønnshormonproduksjon, og som har gitt kroppen min et ganske stort sår som skal heles. Det krever mye ro og hvile. Jeg er også på en sterk antibiotikakur for å forhindre infeksjoner, samtidig som jeg skal ta antihevelsestabletter for å redusere hevelsene. Ellers blir det vanskelig med blokking, og jeg vil få problemer med å urinere når kateteret skal fjernes. Det er på grunn av hevelsene at jeg må gå med kateter i 14 dager etter operasjonen, fordi jeg ville aldri greid å presse ut noe på egenhånd når alt er fullstendig hovent og numment.

Nå som jeg er kommet ordentlig i gang med blokking, så skal jeg gjøre dette 3 ganger om dagen. Morgen, ettermiddag og kveld. En halvtime hver gang. Fra neste uke skal jeg øke dette til 40 minutter hver gang, til sammen to timer om dagen. Og til slutt, fra femte uke skal jeg øke til 50 minutter hver gang.

Og hvis jeg ønsker å beholde den dybden jeg har fått, så må jeg regne med å gjøre dette ordentlig, hver eneste dag, i minst 1 år - kanskje så lenge som 2 år. Heldigvis hører jeg av andre jenter at det kanskje ikke er nødvendig med fullt så ofte, men selv om det blir nødvendig for meg så er jeg ikke et millisekund i tvil om at det er verdt det!

Foreløpig er det ganske ubehagelig og smertefullt. Det å skulle faktisk opprettholde dybden, og sørge for at dilatoren når hele 6" inn i meg, det krever faktisk at jeg bruker en del krefter. Det er jo derfor tydelig hvor nødvendig dette er, og at jeg uten tvil ville grodd raskt igjen om jeg ikke gjorde dette. Den er den siste tommen som er smertefull. Da må jeg bruke krefter, og jeg ser for meg at jeg her nesten åpner et sår som har begynt å gro igjen. Jeg bruker noen minutter på å komme helt inn. Deretter må jeg bruke kraft for å holde den på plass i den halvtimen jeg skal blokke nå. Mot slutten går det heldigvis bedre, jeg merker at blokkingen har hatt sin effekt.


Blokking 3 ganger om dagen kommer til å være en stor del av hverdagen min i lang tid fremover. Det må jeg gjøre resten av livet, riktignok ikke så ofte etterhvert.

Det aller vanskeligste er å klare å slappe av. Prøve å puste rolig, finne den optimale stillingen, slik som sykepleierne har vist meg. Jeg har måttet hente skrivebordslampen bort til senga for å få nok lys så jeg ser hva jeg holder på med - ikke så lett å bruke mobilen som lommelykt som sykepleierne foreslo. Jeg har nemlig ikke tre hender, og ikke er jeg myk som en kinesisk turnjente heller, så speil må jeg bruke.

Nå er det omkring 3 timer siden jeg avsluttet forrige blokking. Og jeg har fortsatt vondt og er veldig øm etter den runden. Om drøye to timer skal jeg gjøre det igjen. Det er såpass ofte at jeg føler en konstant smerte i underlivet. Jeg ønsker heller ikke å ta smertestillende hele tiden. Tramadol ønsker jeg ikke å ta mer i det hele tatt, det er avhengighetsskapende. Da har jeg bare paracet igjen. Det hjelper litt.

De siste dagene har jeg hatt vanskelig for å sove. Mye på grunn av smerter, men også fordi jeg er så oppspilt og gira. Jeg er i gang med å søke jobb, har faktisk to svært lovende jobbsøknader inne - den ene er fast stilling og den andre som freelance konsulent.

Dere som kjenner meg vet jo at jeg er født gira. Jeg er forferdelig dårlig på å sitte inaktiv. Det betyr ikke at jeg ikke kan sitte fordypet og konsentrert i noen ting i timevis, men for eksempel å sitte å svitsje kanaler på TV'en? Å herregud så kjedelig. Jeg må gjøre noe, helt skape noe, absolutt hele tiden.

Derfor har jeg også hatt litt vanskelig for å faktisk lytte til kroppen og få den hvilen jeg trenger etter en slik stor operasjon. Jeg sendte den første jobbsøknaden under ett døgn etter operasjonen!

Og siden har jeg, i tillegg til å oppdatere bloggen, laget musikk, oppdatert CV, tatt kontakt for å få tilsendt nye attester og vitnemål med rett navn og personnummer, vært veldig aktiv på Facebook med ting som å dra i gang reunion med folkehøgskolen, svart en masse henvendelser angående bloggen min, levert bilder til en jobb jeg hadde, laget nye spillelister på Spotify, oppdatert LinkedIn-profilen, tatt kontakt med tidligere referanser, snakket med rekrutterere om aktuelle jobber,  snakket med og oppdatert venner og familie på hvordan det har gått, ordnet med domener til firmaet, betalt regninger og gjenopprettet en gammel Facebookkonto. Blant annet. Og det har bare gått 11 dager etter operasjonen.

Jeg må virkelig lære meg å ta det rolig, og lytte til kroppen min. Hvile. Slappe av.

Men det var det da. Når skal jeg ha tid til å hvile egentlig?

Dagsskjemaet mitt er nemlig som følger, med alarm på mobilen for hvert punkt:

  • Kl. 7 - antibiotikapille
  • Kl. 8 - antihevelsestablett
  • Kl. 9 - blokking, 30 min + 10-15 min forberedelse
  • Kl. 11 - antibiotikapille
  • Kl. 12 - antihevelsestablett
  • Kl. 15 - blokking, 30 min + 10-15 min forberedelse.
  • Kl. 17 - antibiotikapille
  • Kl. 18 - antihevelsestablett
  • Kl. 21 - blokking, 30 min + 10-15 min forberedelse
  • Kl. 23 - antibiotikapille


Innimellom dette skal jeg da forsøke å spise frokost, lunsj og middag. Antibiotikapillen må tas på tom mage, så kabalen går ut på å spise slik at det ikke kolliderer med disse tidene. Siden jeg er så sliten orker jeg ikke å stå opp kl. 7, så jeg blir liggende og slumre til kl. 8. Da blir det en tur på badet før jeg bestiller frokost. Den tar gjerne en halvtime å få levert, og da er det tid for blokking. Etter blokkingen, så hiver jeg innpå frokost sånn at det skal være litt tid igjen før neste antibiotikapilla kl. 11. Etter antihevelsestabletten kl. 12 har jeg 3 timer hvor jeg har mulighet til å hvile. Men denne tiden bruker jeg jo da typisk på andre aktiviteter som jeg føler at jeg "må" gjøre. Uff, blir litt oppgitt av meg selv iblant.

Så er det å skvise inn lunsj etter andre blokking, men det hender jeg dropper helt. Så etter kl. 18, kunne jeg jo sovet litt. Men da sitter jeg å skriver blogginnlegg som nå. Og hvis jeg orker så bestiller jeg middag før kl. 21, eller så må det bli etterpå. I begynnelsen var det ofte at jeg følte meg så full av energi at jeg blir sittende til langt over midnatt, men hvis jeg klarer å lytte til kroppen så er jeg nå så sliten at jeg så vidt holder meg våken til siste antibiotikapille.

Og slik går dagene.

De to siste dagene har vært veldig utmattende. I dag tok jeg en dusj og ble så sliten at jeg holdt på å svime av. Jeg skalv i kroppen, og etter å ha tørket meg var det bare å gå rett i seng. Der ble jeg liggende en times tid, og kikket lengselsfullt bort på frokostbrettet som stod på skrivebordet. Jeg trenger jo energi!


For utslitt til å hente frokosten min...

I tillegg har jeg begynt å få hetetokter. Siden jeg nå mangler hormoner i kroppen, så opplever jeg faktisk en overgangsalder. Og herregud, alle kvinner. Det er ikke noe moro! Trøsten er at dette bare er en forsmak. Så snart jeg kommer hjem og kan fortsette på hormonene mine, så vil ting bli som normalt igjen. Inntil jeg en gang i godt voksen alder skal redusere østrogenet mitt, jeg også...

Men på tross av alt dette er jeg vanvittig lykkelig! Bare synet av innholdet i søppelbøtta får meg til å juble! Se! Dette er ikke en mannesøppelbøtte i alle fall!


Damesøppelbøtte!
 

Jeg kan knapt fatte å begripe at det er sant, at jeg endelig har fått det jeg har ønsket meg hele livet! Og at den er så fin å se på! Jeg har egentlig veldig lyst til å vise dere akkurat hvor fint det er blitt, men er litt usikker på om det er passende... Uansett, jeg elsker å være meg nå!

6 kommentarer

veronica Rona Thomassen

21.01.2017 kl.23:03

Akkurat nå skjønner jeg at det står mye arbeid og smerte bak kjønnskiftet men tviler ikke et sekund på at det er det største og beste du har gjort for deg selv. U GO GIRL!!

Mia B

22.01.2017 kl.07:35

veronica Rona Thomassen: Å ja, det å få bekreftet mitt kjønn kirurgisk er verdt all verdens arbeid og smerte. Altså... Jeg hadde jo takket ja til å få gå gravid og føde mine egne barn om jeg kunne, så dette er jo bare småtterier :P Men er veldig glad for de to barna jeg allerede har. Takk!

Carina

23.01.2017 kl.12:40

Lest innom bloggen din flere ganger og det at du har tatt dette valget er beundringsverdig. Skjønner det er mye man går igjennom, men man lever bare en gang og man ser og er seg selv hver dag. Det å se seg selv for eks i speilet og føle at dette er ikke meg, og da gjøre noe med seg selv for å føle seg fri og komplett for hvem man er. Hva andre har å si som ikke er støttende er ikke noe å bry seg om, det er du som skal leve med deg selv og ingen andre. Stå på =)

Mia B

23.01.2017 kl.14:04

Carina: Takk for det, Carina. Jeg hadde ikke greid å leve videre særlig lenge uten å gjøre dette. Nå er jeg fri! Nå har jeg resten av livet på å være meg selv, hvert eneste sekund! :)

Monica

25.01.2017 kl.13:10

Nå har du forsåvidt svart litt på det spørsmålet jeg hadde i innlegget, men jeg lurer på hvor lenge du må holde på med blokkering? Er det resten av livet eller kommer du til å fase det ut etterhvert som månedene/årene går? Beklager for at jeg er veldig nyskjerrig, ikke føl deg forpliktet til å svare hvis du finner spørsmålet mitt upassende, men er det sånn at når man går fra mann til kvinne, så vil åpningen på en måte være som et sår som vil gro hvis man ikke holder på med blokkering? Jeg har sett mange videoer på youtube om transseksuelle. Jeg synes bare det er helt fantastisk og ikke minst fascinerende at det går an å ta slike operasjoner og forandre deler av anatomien fullstendig. Til slutt vil jeg bare si at jeg har lest bloggen din siden du bare var kun et par dager post op. Du føler det kanskje ikke (eller kanskje du gjør det, jeg vet hvor krevende operasjoner og tiden etterpå kan være), men du stråler virkelig! Du har hatt godt av å gjennomføre denne operasjonen, og jeg er kjempeglad på dine vegner :-) Sykepleierene som hjelper deg og kommer innom høres helt fantastiske og omsorgsfulle ut, alt i alt høres det ut som om du har bitt født på nytt og har hatt en ekstremt god opplevelse.

Mia B

25.01.2017 kl.13:34

Monica: Tusen takk Monica. Ja, dette var helt nødvendig for meg å gjøre. Endelig er jeg i balanse, jeg er meg selv. Jeg så nettopp på et bilde jeg tok av meg selv naken før jeg reiste. Det var nesten så jeg skvatt når jeg så den. Det føltes så rart å unaturlig å se meg selv sånn. Å se meg selv i speilet nå føles fullstendig naturlig, som om det alltid har vært sånn.
Blokking er noe jeg må gjøre resten av livet. Det første året eller opp til to år må jeg gjøre det hver dag dersom jeg ikke vil miste dybde, da det er tiden det tar for at det skal gro ordentlig. Etter dette bør jeg gjøre det 1-3 ganger i uka, resten av livet. Men når det har grodd så er det mer at huden inne i meg trekker seg sammen og at jeg mister dybde, så det kommer jo litt an på hva man prioriterer. Dessuten kan jo blokkingen erstattes med sex etterhvert :)

Skriv en ny kommentar

Mia B

Mia B

37, Oslo

Voksen transkvinne som er mitt i forvandlingen til å bli den kvinnen jeg har brukt hele livet på å fornekte. På denne bloggen kan du følge min prosess og forvandling, få ta del i noe av mitt tidligere liv, og høre om noen av de utfordringene jeg møter på veien.

Kategorier

Arkiv

hits