Endelig fri fra kateteret!


Frihet!

Tirsdag denne uken var en stor dag for meg. Jeg skulle endelig bli fri fra kateteret! Det betyr at jeg for første gang har kunnet se meg selv i speilet, naken, som den kvinnen jeg er. Uten en slange hengende ut av tissen.

Det betyr også at jeg for første gang har fått oppleve hvordan det er å tisse som en kvinne. Det høres kanskje teit ut for deg som alltid har hatt kvinnekropp, men det er noe jeg har lengtet etter hele livet! Når man er født med feil kjønnsorgan, så er det vanskelig å se den store gleden i å kunne tisse stående.

Selv om dette var en stor dag for meg, og jeg endelig har fått oppleve det jeg har lengtet etter et helt liv, så føltes det allikevel litt som et antiklimaks. Det var en kjempestor opplevelse, med samtidig så var det bare helt fullstendig naturlig, som om det alltid skulle ha vært sånn.

Men jeg kommer nok aldri til å slutte å glede meg over det faktum at jeg nå har en kvinnekropp. Når jeg har levd så lenge uten å føle meg hjemme i min egen kropp, så er dette noe jeg aldri vil glemme. Den gleden vil jeg ta med meg resten av livet!

I dag har det gått 19 dager siden min operasjon, og jeg har begynt å få følelse i vulva, i kjønnsleppene og rundt vagina. Det er helt fantastisk, jeg er ikke lenger bare nummen. Men det lille minuset er jo selvsagt at jeg nå også føler kløen. For et sår som gror kan fort klø mye, særlig hvis man svetter. Noe man gjerne gjør i Thailand. Særlig om man i tillegg har hetetokter på grunn av hormonmangel.

Natt til tirsdag natt våknet jeg i firetiden av at jeg var gjennomvåt av svette. Og at det klødde så infernalsk mellom de indre kjønnsleppene mine. Ingenting virket å hjelpe, verken en dusj eller forsiktig rens med bomullspinne (det skal jeg egentlig ikke gjøre). Det ga seg heldigvis til slutt og jeg fikk sove litt før vekkerklokken ringte. De påfølgende nettene har jeg vært truseløs, selv om det blir litt søl på lakenet. Men hva bor man ikke på hotell for?

Blokkingen går fortsatt veldig greit. Samme dag som kateteret ble tatt vekk, begynte jeg med neste størrelse. Jeg gjør nå 30 minutter med den minste (20mm), og så 10 minutter med neste størrelse (23mm). Til sammen 2 timer hver dag.

Tirsdagen var også en stor dag for meg, fordi jeg endelig kunne gå utenfor hotellrommet. Sykepleierne er to veldig hyggelige damer, Sri og Fang. De jobber effektivt, noen ganger så effektivt at jeg synes det er litt synd - for jeg er jo uten tvil blitt ganske selskapssyk her jeg er alene.

Når de kom denne tirsdagen, var jeg mer enn klar for å få kateteret fjernet, og smilte som vanlig fra øre til øre. Jeg la meg godt til rette, som vanlig naken i sprikende stilling, som om dette er det mest naturlige i verden for meg. Og det er det jo i grunn også.

Nå var jeg litt spent på om det ville være vondt å fjerne kateteret, og hvordan det ville gå med tissing etterpå.

Først ble tapen løsnet, og slangen lå løst på lakenet foran meg. Så tar sykepleieren frem en sprøyte. Den bruker hun i ventilen på slangen, til å trekke ut væske. Kateteret er som en ballong inne i meg, fylt med væske som hun nå suger ut slik at ballongen og slangen skal bli flat og klar til å trekkes ut.


Kateteret endelig i søpla!

Når hun var ferdig med dette ba hun meg legge meg godt til rette, puste dypt og lukke øynene. Hun sa jeg kunne kjenne en litt brennende følelse når hun trakk det ut, men det var ikke noe å bekymre seg for og ville gå fort over. Det gjorde det også. På 10 sekunder var det hele over, og jeg kunne åpne øynene og se nedover min egen kropp.

Min egen, kvinnelige kropp, fri for både bandasjer og kateter! Nå er jeg ferdig! Jeg er fri! Det føltes så fantastisk at jeg har knapt ord!

Jeg fikk beskjed om at jeg ikke kunne regne med å klare å kontrollere urinstrålen til å begynne med på grunn av hevelsene. Jeg var selvsagt veldig spent på hvordan det skulle føles å tisse, så jeg drakk godt med vann - slik jeg hele tiden har gjort de siste dagene. Etter omkring en halvtime følte jeg endelig at jeg var litt tissetrengt. Ikke sånn falsk tissetrengt som man kan føle med kateter, men virkelig - jeg må tisse. Det var over 14 dager siden sist.


Endelig fikk jeg oppleve å tisse slik det alltid skulle vært!

Og for en herlig opplevelse! Det var helt fantastisk. For første gang i mitt liv jeg fikk tisse som en kvinne, slik det skulle ha vært hele livet. Og til min store lettelse hadde jeg full kontroll på blæra, ingen lekkasjer.

Etter dette gledet jeg meg veldig til å kunne bevege meg ut av hotellrommet. Men tør jeg det liksom? Etter å ha vært "innesperret" så lenge, dette er jo skummelt! Tenk om det kommer en piccolo og fornærmer vannet av meg... Uten urinpose...

Men klart jeg skal ut. Etter en dusj og litt mascara var jeg klar.

Det var en rar følelse å gå ut av hotellrommet. Jeg kan ikke huske å ha befunnet meg på ett og samme rom så lenge sammenhengende noen gang før i mitt liv. Jeg kan virkelig forstå at man får litt angst for den store verden om man sitter lenge innesperret! Det føltes som "A small step for a woman, but a giant leap for Mia".

Endelig var jeg ute! Men nå merket jeg for første gang hvor utmattet jeg er etter operasjonen! Gåturen fra rommet og bort til heisen, anslagsvis 40 meter korridor, inkludert 10 trappetrinn, den var mye tøffere enn jeg kunne forestilt meg. Jeg har jo gått masse rundt på hotellrommet! Gjort både det ene og det andre. Dette skulle vel ikke være så slitsomt?


En kald cola slår aldri feil!

Når jeg kom ned i underetasjen, med utgang til bassengområdet, så følte jeg meg litt svimmel. Jeg bestilte en cola på vei ut, og gikk til det nærmeste bordet i ståhøyde. Donutputa som jeg har fått til å sitte på tok jeg nemlig ikke med. Så jeg ble stående her å drikke cola til jeg hadde tømt resten av boksen opp i glasset. Formen var grei nok, selv om jeg var litt mo i knærne. Men for en fryd og glede å være utendørs igjen! Når jeg bare hadde glasset å bære på så beveget jeg mot bassenget, og slo meg ned på den første solsengen. Det var utrolig deilig å ligge der og nyte friheten, for første gang på lenge!


Helt ok å kunne slappe av ved bassengkanten igjen!

Jeg ble vel værende en halvtimes tid, men dette var midt på dagen så sola varmet godt - selv i skyggen. Turen opp til rommet igjen gikk greit, i rolig tempo.

Vel oppe på rommet var det tid for første blokking med økt diameter på staven. Som vanlig er det verste akkurat det å få den inn, men det føltes mye greiere nå som kateteret var ute. Etter en halvtime var det tid for dilator nr 1. Neste størrelse. Det gikk heldigvis smertefritt og fint, med unntak at jeg kanskje brukte litt lite glidemiddel. Denne staven var jo så mye større!

Etter blokkingen måtte jeg tisse, så jeg løp inn på badet. Kateteret hadde jo sine fordeler, riktignok. Selv om jeg hadde tørket meg ganske godt etter blokkingen, fikk jeg se sporene etter meg når jeg kom inn på badet. Oi sann. Det var et fint spor etter meg med blod og glidemiddel. Men igjen, hva bor man ikke på hotell for?

Utpå ettermiddagen, etter å ha slappet av, følte jeg trangen til å gå ut en tur til. Nå var det skygge ved bassengområdet og langt mer behagelig å skulle ligge der litt å slappe av. Men denne turen var fullstendig utmattende. Når jeg kom frem til solsengen og la meg ned, så var jeg så sliten at det prikket i kroppen og jeg orket ikke annet enn å ligge rett ut. Da ringte selvsagt alarmen for antibiotikapillene jeg skulle ta. Det hadde jeg ikke tenkt på. Men det var uaktuelt å gå opp igjen med det samme, så jeg ble liggende flatt ut for å samle krefter. Jeg var usikker på om jeg skulle be om hjelp til å komme meg opp. Tenk hvis jeg svimer av mens jeg går langs bassenget? Men det var jo andre der, så jeg tenkte det går vel fint. Jeg tok det helt rolig, gikk som en nyoperert sikkert burde gjøre. Heldigvis kom jeg meg helskinnet opp på hotellrommet også denne gangen, men da var det bare rett under dyna og hvile. Det var bare så vidt jeg orket å finne frem pillene i skuffen og hente vann.

Middag i restauranten var i alle fall helt uaktuelt, så etter å ha kommet meg litt til hektene ble det mat på rommet denne dagen også.

Men den følelsen av frihet som jeg har nå! Den er så fantastisk! Endelig føler jeg meg hjemme i min egen kropp! Operasjonen er gjennomført, alt medisinsk utstyr er fjernet, nå er det bare rekonvalesensen og resten av livet igjen!

4 kommentarer

Viktoria

29.01.2017 kl.12:25

Haha, jeg jobber som stuepike og må nå si meg veldig fornøyd med at jeg ikke må vaske etter kjønnsopererte pasienter. Pheew! :D

Men herregud: GRATULERER!!

For et koselig blogginnlegg. Ble skikkelig munter og drømmende av å lese. Godt å høre at alt går bra. Har du planer om å ta en spasertur ut i byen etter hvert, eller blir du værende på hotellområdet til avreise?

Mia B

30.01.2017 kl.15:59

Viktoria: Hahaha... Gullkorn! Jaja, det er nå ikke så galt til vanlig. Skifte laken gjør dere vel uansett, og helt ærlig så tror jeg faktisk ikke maid'en her har så mye i mot å vaske etter meg... 1 av 3 dager orker jeg ikke å gå ut av senga, så da trenger hun ikke bytte sengetøy. Og så tipser jeg nok ganske godt, sånn at jeg får litt ekstraservice når jeg skal være her lenge. 45 netter på hotell har jeg aldri gjort før :)

Men: TUSEN TAKK!

Jeg har vært på noen litt for lange turer. Det kommer et innlegg om det når jeg orker. Men det er noe av årsaken til at jeg ikke orker å blogge så mye. Jeg sliter meg fullstendig ut! :P Nå må det sies at jeg er i et distrikt ca. 10km fra sentrumskjernen av Bangkok, selv om dette også er en del av Bangkok by. Er et nattmarked ca. 500 meter unna som jeg har lyst til å besøke en dag. Men må virkelig samle mer krefter først - ikke sikkert jeg orker.

Christine

29.01.2017 kl.15:58

Du stråler jo om kapp med sola. :-)

Mia B

30.01.2017 kl.15:59

Christine: Ja, det er godt gjort i Bangkok! :P Tusen takk :)

Skriv en ny kommentar

Mia B

Mia B

37, Oslo

Voksen transkvinne som er mitt i forvandlingen til å bli den kvinnen jeg har brukt hele livet på å fornekte. På denne bloggen kan du følge min prosess og forvandling, få ta del i noe av mitt tidligere liv, og høre om noen av de utfordringene jeg møter på veien.

Kategorier

Arkiv

hits