Ute av stand til å elske

I løpet av mitt liv har jeg vært så heldig å få oppleve mye kjærlighet. Jeg er vokst opp i et hjem med foreldre som elsket meg. En hengiven pappa som aldri avviste oss barna, min bror og meg. Selv om pappa var opptatt med sine forskjellige prosjekter, så hadde han alltid litt tid å avse til oss barna. Og jeg hadde en mamma som oppdro oss med kjærlighet, og gjorde sitt beste for å gi oss gode verdier i livet.

Jeg kan selvsagt finne negative sider og elementer i min oppvekst og ved mine foreldre, men de har jeg ikke tenkt til å fokusere på her. Den oppveksten jeg hadde var ingen vond oppvekst, selv om jeg opplevde mange vonde ting. Jeg hadde det trygt og godt, og jeg var elsket av mine nærmeste.

Det verste for meg i min barndom var min manglende selvfølelse. Jeg følte meg annerledes og utenfor. Jeg visste at jeg ikke var som de andre barna. Jeg bar på en dyp hemmelighet, som jeg ikke skulle dele med noen før jeg var blitt 31 år. Den hemmeligheten var så omfattende og stor, at jeg valgte å fullstendig begrave den i mitt sinn. Jeg kunne ikke leve med en slik hemmelighet, med mindre den var dypt begravet. Dette var egentlig ikke et valg. Det var overlevelse. Valget var å gå til grunne eller å overleve. Det å fortelle noen hvordan jeg følte det og hvem jeg egentlig var, det var fullstendig uoverkommelig for meg som barn.

Ikke fordi jeg ikke hadde kjærlige voksne rundt meg som elsket meg. Men kanskje nettopp derfor. Kanskje var jeg redd for å miste den kjærligheten? For jeg hadde vanskelig for å elske meg selv. Jeg følte meg ikke verdt å elske, som den misfostrede skapningen jeg var. Den eneste kjærligheten jeg hadde kom fra andre.

Gjennom barndommen var jeg et utstøtt mobbeoffer. Det var det jeg følte meg som. Og når jeg følte meg sånn, så oppfylte jeg også min egen skjebne. Jeg lot meg være et utstøtt mobbeoffer. Men for all del, jeg hadde lekekamerater. Jeg var aldri helt alene. Jeg hadde til og med én god venn som aldri dolket meg i ryggen. Vi har fortsatt kontakt. Du vet hvem du er, og jeg er deg evig takknemlig.

Men så lenge jeg gikk å bar på min hemmelighet så greide jeg aldri helt å elske meg selv. Jeg var ikke verdt å elske. Jeg kunne aldri elske meg selv som liten gutt. Jeg skulle jo vært jente. Jeg var jente. Men jeg hadde uomtvistelig en guttekropp. Lev med det eller dø.

Så jeg gjorde det eneste jeg kunne, jeg la hemmeligheten min i en kiste, låste kisten og kastet nøkkelen.

Selvbedraget

I årene som kom, gjennom min ungdomstid, fant jeg meg til rette i en vennegjeng. En vennegjeng hvor jeg ble verdsatt som det mennesket jeg viste meg som. Jeg ble svært dyktig med datamaskiner, lærte meg avansert programmering, og ble verdsatt for det. Men jeg var allikevel aldri helt som de andre.

Selv om jeg hadde begravet min egentlige hemmelighet dypt, så erstattet jeg den med en annen. En annen oppfattelse av virkeligheten, et selvbedrag. Jeg fortalte meg selv at jeg hadde en fetisj, en fetisj for å kle meg som kvinne.

På denne tiden hadde jeg så vidt begynt å få en oppfattelse av hva det var å ha en slik trang. Jeg hadde sett filmer med menn som kledde seg i kvinneklær. Menn som ble latterliggjort fordi de kledde seg i kvinneklær. De var ikke kvinner, de ble ikke godtatt som kvinner. De var syke menn.

Jeg hadde også oppdaget porno. Og fra pornoen oppdaget jeg det som ble kalt shemales. Damer med pikk.

Men uansett hvor mye jeg forsøkte å identifisere meg med sistnevnte, så kom jeg frem til at jeg kunne ikke være noen dame med pikk. Jeg var faktisk aldri spesielt opptatt av å skulle ha pupper, men jeg ønsket sterkt at jeg ikke behøvde å ha en penis. Jeg ville være jente, en jentunge som fikk vokse opp og være flat nedentil. Pupper kunne jeg få senere, som jenter flest.

For meg var det på dette tidspunktet enklest å skulle fortelle meg selv at jeg var en slags transvestitt. Jeg følte et velbehag over å kle meg som kvinne. Og jeg gjorde det også til noe seksuelt. Men dette var min hemmelighet. Den kunne jeg ikke dele med noen.

Årene gikk, og etter å ha fullført ett år på videregående så følte jeg trangen til å gjøre noe annet. Som mange andre ungdommer. Et slags friår, komme meg vekk og se verden. På denne tiden var jeg ikke lengre noe mobbeoffer. Jeg hadde gode venner, og hadde begynt å få en viss selvfølelse. Jeg var en ung mann, som var dyktig på noe og som var godt likt av mine nærmeste. Men jeg følte meg allikevel ikke helt tilpass.

Nye mennesker og nye steder

Det året jeg fylte 17 år reiste jeg på folkehøgskole. Jeg hadde som mål å komme så langt hjemmefra at jeg ikke bare kunne reise hjem dersom ting føltes vanskelig. Valget av skole foregikk dermed med et norgeskart og en passer. Jeg slo en sirkel rundt mitt hjemsted, Nesodden, på omkring 300 kilometer. Skolen måtte ligge utenfor denne sirkelen. Deretter begynte jeg å se på alternativene. Jeg bestemte meg samtidig for at jeg ikke skulle ta med datamaskinen. Datanerden i meg skulle få bli igjen hjemme.

Jeg endte opp på medialinja på Skogn Folkehøgskole. Dette skulle bli et vendepunkt i mitt liv. Her møtte jeg mennesker som ikke kjente meg fra før, og jeg følte meg for første gang virkelig verdsatt. Jeg følte meg nærmest som et midtpunkt, noe jeg kanskje også var. Jeg fikk mange gode venner, men det nye for meg var at jeg også fikk så mange venninner. Jeg snakket så lett med de andre jentene, og jeg trivdes så mye bedre i venninnegjengen enn jeg noensinne kunne forestilt meg. Jeg følte meg hjemme her.

Dette var også året hvor jeg fikk min første kjæreste. Og jeg hadde for første gang sex. Kjæresten min var eldre enn meg, hun var 20 år og på mange måter en voksen dame i forhold til meg. Akkurat dette gjorde nok også at jeg følte meg enda litt mer voksen enn jeg egentlig var. Og på mange måter var det også en triumf. At en voksen kvinne som henne ville ha lille meg. Forholdet varte ut skoleåret. Min første kjærlighet, men den var aldri ment å vare.

Folkehøgskolen ga meg anledning til å vokse mye, bli selvstendig og selvsikker, og komme hjem med en helt ny selvfølelse. Jeg visste at jeg var noe, jeg betydde noe.

Etter folkehøgskolen hadde jeg en periode hvor jeg igjen slet litt med å finne meg til rette. Jeg forsøkte meg på 2. klasse videregående, men maktet ikke å hente motivasjon og styrke til skolearbeidet. Jeg hadde nå flyttet til Drammen og bodde hos min far og hans nye samboer. Dessverre kom vi ikke veldig godt overens, hun som en voksen dame uten egne barn, og jeg som en smårebelsk 18-åring. Så ved påsketider flyttet jeg tilbake til Nesodden, til min mor.

En virkelighetsflukt

Heldigvis er jeg ikke skapt for å sitte på rumpa og gjøre ingenting, så jeg skaffet jeg meg raskt jobb. Jeg ble en av Manpowers beste vikarer og oppdragene strømmet på. Samtidig brukte jeg mer og mer av fritiden til å ruse meg. Jeg drakk hver helg, hele helgen. Etter hvert begynte jeg å røyke mer og mer hasj. Det tok ikke lang tid før jeg kom i kontakt med sterkere rusmidler, og i løpet av ett år var jeg havnet i et miljø hvor vi hadde byttet ut alkoholen med ecstasy og amfetamin. Jeg var enda i full jobb, men når mitt siste oppdrag gikk ut i mai 1999 endte jeg på en årelang fest.

Jeg var havnet i et nytt miljø, med nye mennesker. Mennesker som ikke kjente den nerden og det mobbeofferet jeg en gang hadde vært. Mennesker som hadde vidt forskjellig utgangspunkt i livet, men felles for alle var at vi likte å feste med dop. Mye dop. Og igjen var jeg på mange måter et slags midtpunkt. Jeg ble sammen med en nydelig partyjente, hun som alle ville være på fest med. Vi fikk en leilighet midt i sentrum, en leilighet som alltid var åpen for fest og hvor dopet fløt.

På denne tiden var min innbilte fetisj for å kle meg i dameklær nesten borte. Men ikke helt. Jeg var veldig misunnelig på jentene som hadde en større frihet i antrekk. Eller i alle fall følte jeg det slik, for jeg ville helst kle meg feminint.


Meg med sminke i 1999. Foto: ukjent

Allikevel var dette en god tid for meg, for jeg greide, på tross av at alt ikke var perfekt, å elske meg selv. Jeg følte meg verdsatt og jeg følte at jeg var verdt å elske. Kanskje levde jeg litt gjennom min kjæreste?

Noen år senere hadde både jeg og de fleste i vennegjengen kommet oss helskinnet videre i livet. Jeg studerte IT som webstudent og hadde flyttet til København sammen med kjæresten som studerte der. Men her tok forholdet raskt slutt, og vi bodde kun sammen som venner.

På denne tiden begynte jeg å utforske litt mer av min trang til å kle meg i kvinneklær. Stort sett bestod det i å kle meg i strømpebukse. Jeg så mye porno på den tiden, men følte fortsatt ikke noen tilhørighet med disse damene med pikk som jeg kunne finne i pornofilmer.

Kisten med hemmeligheten, den jeg hadde låst i barndommen, forble lukket og låst. Jeg maktet ikke å åpne den. Jeg hadde nok en følelse av hva som skjulte seg i denne kisten, og det var ikke noe jeg var klar til å takle. Enda.

Min store kjærlighet

Etter omkring et halvt års tid i Danmark flyttet jeg hjem til Norge igjen. Eller, jeg ble nærmest kapret hjem til Norge. For på denne tiden hadde den vakre kvinnen, hun som er mor til mine barn, også blitt singel. Og hun hadde bestemt seg for at det var meg hun ville ha.

Vi hadde en intens og heftig start på vårt forhold, med svært mye motstridende følelser fra min kant. Men hun var på mange måter drømmekvinnen for meg. Hun var på ingen måte noen enkel kvinne, men hun var også helt fantastisk. Og slående vakker. Og hun var blitt min.

Men nå visste jeg også at det var noe jeg måtte finne ut av. Jeg måtte se hva som var i kisten. Jeg måtte ta frem min hemmelighet. Jeg visste at jeg ikke kunne leve resten av livet uten å finne ut hvem jeg egentlig er.

Kanskje burde jeg gjort som jeg ytret ønske om den gangen, nemlig å flytte for meg selv for å lære meg selv å kjenne. For å finne mitt sanne meg. Men da hadde jeg ikke fått henne, den perfekte kvinnen. Og tenk om hemmeligheten i kisten bare var noe som hørte barndommen til? Tenk om jeg bare hadde en fetisj for dameklær? Nei, den sjansen kunne jeg ikke ta.

Årene med henne var de beste årene i mitt liv. Jeg fortalte henne om min fetisj for strømpebukser og for dameklær, men insisterte på at det ikke lå noe mer bak. Og det gjorde det heller ikke på den tiden. For jeg hadde enda ikke lært meg selv å kjenne, jeg levde på en løgn. Jeg levde faktisk et liv fullt av løgner. For når man ikke er ærlig med seg selv, så er det heller ikke mulig å være ærlig med andre.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jeg følte meg fri til å kle meg utfordrende, så lenge jeg var i et trygt forhold. Foto: H.F.

Allikevel følte jeg meg elsket, jeg følte at jeg fortjente det, jeg elsket meg selv og jeg hadde kjærlighet å gi. Jeg ble akseptert og respektert som den jeg utga meg for å være, den personen jeg selv trodde at jeg kunne være, resten av livet. Og jeg levde nok på mange måter også gjennom kjæresten min.

Men det var noe som lå å murret. Noe stemte ikke helt. Hvorfor kunne jeg ikke være ærlig? Hvorfor bestod mitt liv av løgner? Hvorfor hadde jeg så vanskelig for å akseptere og vise hvem jeg egentlig er? Med tiden ble det vanskeligere og vanskeligere for meg.

Etter 6 år sammen ble vi foreldre. Det var et ønskebarn, resultat av assistert befruktning. Etter enda noen år ble det to ønskebarn. Våre to, fantastiske barn som både fikk kjærlighet av sine foreldre og ga kjærlighet og glede tilbake.

Det var på denne tiden, midt i mellom våre to barn, at jeg igjen fant frem kisten med hemmeligheten som jeg hadde låst og kastet nøkkelen til i min barndom. Hemmeligheten kunne ikke lenger få ligge der lenger, nedlåst og glemt. Jeg visste nå at det lå noe mer bak. Dette var ingen fetisj som jeg kunne leve med slik jeg hadde forsøkt i mange år. Dette var noe mye, mye mer.

Dette var min sjel, min identitet. Det var den jeg hadde låst ned i kisten for mange, mange år siden og forsøkt å glemme.

Begynnelsen på slutten

Endelig, den 20. april 2011, skulle jeg finne tilbake til min identitet, min sjel og bevisstheten om hvem jeg er.

Men veien videre var alt annet enn enkel. Jeg levde som familiefar på denne tiden. Jeg hadde et lite barn og en samboer som elsket meg. De elsket meg for den mannen jeg var, som kjæreste og pappa. Ikke som kvinne. Ikke som Mia. Ikke som meg.

Og jeg kunne ikke leve med tanken på å miste de jeg elsket, de jeg ville gi kjærlighet til, og de som elsket meg. Så jeg valgte å bli, og igjen prøve å glemme hvem jeg egentlig er.

Vi fortsatte livet som en tilsynelatende lykkelig, liten familie på tre. Etter et par år ble vi en til. Storebror fikk en lillebror. Og jeg forsøkte å bite tennene sammen og leve slik det ble forventet av meg, slik jeg hadde forespeilet alle at jeg kunne leve resten av livet. Jeg ønsket ikke å svikte noen.

Men å leve slik, på en gigantisk løgn, det gjør noe med kjærligheten. Ikke bare kjærligheten jeg kan gi til andre, til de rundt meg, de som betyr alt for meg. Men også kjærligheten til meg selv. Hvordan kunne jeg fortsette slik? Jeg følte at uansett hva jeg gjorde så var det et svik.

Å leve videre og late som ingenting ville være et svik mot meg selv. Det var et svik mot mine kjære, fordi jeg ikke kunne gi dem det de fortjente.

Å forlate mine kjære for å leve som meg selv ville også være et svik mot dem. Jeg ville svikte dem, la dem miste sin pappa, sin kjæreste, sin mann. Den mannen jeg hadde lovet både meg selv og min kjæreste at jeg kunne være resten av livet.

Med tiden forsvant kjærligheten. Jeg kunne ikke elske meg selv, slik jeg levde på en løgn. Slik jeg lukket meg selv mer og mer. Ute av stand til å verken føle eller gi kjærlighet. Ikke til meg selv, ikke til mine barn og ikke til min kjæreste. Jeg følte meg bare kald. Iskald. Jeg hadde ingenting igjen. Jeg var tom for kjærlighet, ute av stand til å elske.

Det var ikke lengre noe reelt valg. Jeg hadde bare en ting å gjøre. Valget stod mellom å visne fullstendig hen og dø - eller å leve.

8 kommentarer

Christine

04.02.2017 kl.00:01

Kjenner meg igjen i det meste her. Du er ikke alene. Håper det går bra med rekonvalensen. :)

Mia B

04.02.2017 kl.14:32

Christine: Takk, Christine. Min historie er nok, dessverre og heldigvis, ikke så veldig unik. Jeg tror vi er mange som har prøvd, etter beste evne, å leve slik vi har lurt oss selv til å tro at vi skal leve. Og når man egentlig bare burde føle seg heldig og lykkelig, fordi man liksom har vunnet lotteriet og fått den flotteste kjæresten og stiftet sin egen herlige familie min de skjønneste barn? Nå er det bare å gjøre det beste ut av det. Rekonvalesensen går bare bra takk :)

Christine

04.02.2017 kl.19:31

Hmm, kroppen din var faktisk ganske så feminin før HRT. :-) Er så bakvendt med oss transkvinner, det som er en fornærmelse for mannfolk føles bra for oss. Husker en fyr på trening slang ut: "Du har ikke så breie skuldre akuratt." og jeg bare gikk med et smil resten av dagen. :p

Mia B

13.02.2017 kl.12:39

Christine: Haha, ja det er morsomt det der :) Han prøvde faktisk å fornærme deg, stakkar! :P

Christine

11.02.2017 kl.16:12

Du er flink til å programere. Da måtte du jo ha slike: https://www.reddit.com/r/traaaaaaannnnnnnnnns/comments/5tc68p/its_like_theyre_marketing_specifically_to_trans/ ?

Tror de gir +10 poeng i programerings-skills til Real Life?-spillfiguren din. :p

Mia B

13.02.2017 kl.12:38

Christine: Å sånne må jeg ha! De passer helt med de rosa skoene mine, og så har jeg kjøpt rosa koffert som matcher også! :)

Luna

14.02.2017 kl.13:10

Fantastisk godt skrevet. Godt å merke at det er flere enn meg som har hatt det på den måten. Villet bare gjemme bort og glemme hemmeligheten, for så siden å ta den frem først så mange år seinere.

Mia B

15.02.2017 kl.18:29

Luna: Ja, det har virkelig ikke vært særlig lett å vokse opp og tro man er fullstendig alene om å ha det slik.

Skriv en ny kommentar

Mia B

Mia B

37, Oslo

Voksen transkvinne som er mitt i forvandlingen til å bli den kvinnen jeg har brukt hele livet på å fornekte. På denne bloggen kan du følge min prosess, få ta del i noe av mitt tidligere liv, og høre om noen av de utfordringene jeg møter på veien. For deg som er i samme båt som meg eller står en transkjønnet nær, så vit at det er mye hjelp og få - selv om den ikke alltid er lett å finne. Denne bloggen er her fordi jeg selv savnet å kunne lese andres historier på en personlig og nær måte. Ta gjerne kontakt med meg. Jeg svarer mer enn gjerne på dine spørsmål. Du finner meg på Facebook, siden heter Transfaction.

Kategorier

Arkiv

hits