Kirurg med yrkesstolthet


© Can Stock Photo / dcwcreations

Fredagen den 27. januar, altså 17 dager post-op, var dagen kommet da jeg skulle tilbake til klinikken. Denne gangen for en oppfølgingssjekk med Dr. Chettawut, kirurgen som har operert meg og forandret livet mitt for alltid.

Denne dagen hadde jeg sett frem til hele uka, etter at kateteret ble fjernet på tirsdag morgen. Jeg hadde fått beskjed om å ikke bevege meg utenfor hotellområdet før kirurgen hadde hatt sin oppfølgingssjekk med meg, så dette var første tur utenfor hotellets område på flere uker.

Kl. 9 på morgenen ble jeg hentet av klinikkens sjåfør. Ja, ikke han som stjal pengene mine, men en ny sjåfør. Jeg var selvsagt veldig spent på denne dagen. Jeg gledet meg faktisk litt til å skulle ligge der og blotte underlivet mitt, og til at kirurgen skal få se resultatet av arbeidet sitt. Ikke minst gledet jeg meg til å menneskene igjen, både sykepleierne og kirurgen. De er et fantastisk vennlig team, som fikk meg til å føle meg så utrolig godt ivaretatt både før og etter operasjonen.

Vel fremme på klinikken blir jeg møtt av den smilende sykepleieren som også møtte meg den dagen jeg ankom klinikken sist. Jeg smilte også fra øre til øre den gang, men nå smiler jeg nok enda mer. Det er ikke lengre et spent og lengselsfullt smil, nå smiler jeg med hele sjela mi. For jeg er endelig blitt meg selv.

Sykepleieren geleider meg opp til omkledningsrommet, akkurat som sist. Jeg kler av meg på underlivet, og får igjen på meg pasientkåpen med åpning og knyting bak. Så går vi inn på operasjonssalen.

Det er veldig følelsesladet å være i dette rommet igjen. Jeg føler en slags ærefrykt over å være her. Denne gangen er det kun sykepleierne til stede, og alt operasjonsutstyret står oppstilt langs veggene. Ikke som sist, hvor alt var rigget til for operasjonen min, og hele teamet stod klart med munnbind og sterilt utstyr.

Minnet fra jeg kom inn denne døra for 17 dager siden, enda med penis, sitter som støpt. I dag skal jeg derimot ikke ha verken narkose eller epidural, jeg skal ganske enkelt legge meg til rette i gynekologstolen. Ja, det er jo strengt tatt det samme bordet jeg lå på når kroppen min for ikke lenge siden ble forvandlet til å gjenspeile sjelen min. Men da var jeg bevisstløs, og lykkelig uvitende om detaljene rundt min forvandling. Denne gangen er jeg mer bevisst enn noen sinne.
Vel oppe på bordet, eller stolen om du vil, legger jeg meg til rette med bena ut til siden i benholderne, og armene på brystet. Jeg blir pakket inn i varmetepper både på overkroppen og på bena, så jeg ikke skal fryse mens jeg ligger der. De er nemlig glad i aircondition her i Thailand.

Så kommer kirurgen, Dr. Chettawut inn. Han er en utrolig sympatisk og god mann, som gjør at jeg føler meg verdsatt og viktig. Ja, altså, jeg er jo også det, for det er jo jeg og alle de andre Chettawut-jentene som betaler lønna hans. Men det er ikke det jeg tenker på. Han behandler meg på en måte som gjør at jeg føler meg spesiell.

Han spør hvordan det går med meg, og hvordan det går med blokkingen. Jeg forteller at alt går utrolig bra, ingen vanskeligheter med blokking eller noe annet. Deretter går han rundt meg så han står mellom bena mine, klar til å undersøke sitt arbeid. Han bruker noen bomullspinner til å forsiktig se på de forskjellige delene av sitt arbeid, og han fotograferer resultatet sitt. Videre bruker han et spekulum for å undersøke vagina, og konstaterer at alt ser perfekt ut. Det er ingen rifter, og ingen komplikasjoner. Verken innvendig eller utvendig. Herlig!
Men det beste av alt, det er å observere hvordan han ser på jobben han har utført. Det lyser faktisk yrkesstolthet! Det er helt tydelig at han legger sjela si i arbeidet han gjør, og at kun et perfekt resultat er godt nok.

Og akkurat når det gjelder kirurgi, så er perfeksjonisme det eneste som er godt nok. Både for meg, og heldigvis også for Dr. Chettawut.

Etter undersøkelsen gjør han en rens av vagina. Han spruter godt med rensevæske inn, som renner ut igjen og absorberes av engangslakenet jeg ligger på. Deretter kommer han opp på siden av meg igjen. Nå er det sykepleierens tur, han skal fjerne sting fra de ytre kjønnsleppene. Her har det grodd nok til at noen av stingene kan fjernes.

Dr. Chettawut forklarer at jeg er en "bløder", altså i den forstand at blodet mitt koagulerer litt saktere enn normalt. Det må ikke sammenblandes med blødersykdom, for da ville ikke operasjonen blitt gjennomført. Men dette er altså årsaken til at operasjonen tok litt lengre tid enn normalt. Jeg må også regne med å ha små blødninger i opp til et halvt år. Men det er helt ok! Jeg, som aller helst skulle ønske at jeg hadde mensen og kunne få barn, klart jeg kan leve med litt blødninger fra vagina! Barn har jeg jo allerede fått, selv om jeg ikke fikk gleden av å føde dem selv.

Deretter spør Dr. Chettawut om jeg har noen spørsmål. Og det har jeg. Etter at kateteret er fjernet, og jeg har begynt å få følelse der nede, så har jeg også begynt å legge merke til hvilke deler som har blitt til hva. En ting jeg for eksempel har lagt merke til, er følelsen jeg tidligere fikk i penis når jeg tisser. Den følelsen jeg før kjente i urinrøret i penis, den kjenner jeg nå i området over urinrørsåpningen og opp mot klitoris. Jeg hadde lest om dette på forhånd, men nå bekrefter kirurgen at huden fra urinrøret i penis  brukes til å lage dette området. Det gir det mest naturlige utseende med en rosa hud. Han viste meg bilder fra kameraet og pekte og forklarte hvilke deler av penis som var benyttet til hva. Det jeg opplevde var helt normalt, og ville gå seg til etter hvert.

Mens jeg ligger der og snakker med Dr. Chettawut, så har sykepleieren fjernet stingene og gjort seg ferdig. Resten av stingene vil falle ut av seg selv. Dersom jeg ser løse ender på utsiden kan jeg også bruke en saks og forsiktig klippe av det som stikker ut, jeg må bare ikke dra i stingene. Vel, lite sannsynlig at jeg har tenkt til å leke med en saks der nede! Det var mer aktuelt i et tidligere liv.

Nå er oppfølgingssjekken ferdig, og Dr. Chettawut sier at vi møtes nede i resepsjonen for å ta farvel.

Jeg går tilbake til omkledningsrommet og kler på meg igjen. Nytt bind i trusa. Jeg føler meg virkelig som kvinne nå.

Det hele er litt vemodig også. Den opplevelsen jeg har hatt her på klinikken til Chettawut er nå på en måte over for alltid. Den vil bare være et minne, men også kanskje et av de sterkeste minnene jeg vil ha, resten av livet.

Når vi går ned trappen fra operasjonsstuen og kommer ned i første etasje, tenker jeg på hvem som ligger bak døren inn til post-op rommet. En ny jente som endelig har fått bekreftet sin identitet og sitt kjønn. Som har blitt befridd fra den forferdelige fysiske defekten vi ble født med. Jeg er så glad på hennes vegne!

Ute i resepsjonsområdet er enda en jente i ferd med å skrives inn. Hun er der sammen med det jeg antar er hennes foreldre. Hun er asiater, muligens fra Kina. De har ankommet klinikken med kofferter og full oppakning, antageligvis direkte fra flyplassen. Jeg husker når jeg var her, den 5. januar. Fylle ut papirer, kopi av passet, signere på at jeg er innforstått med konsekvensene av denne irreversible befrielsen. Hun blir veid, og til slutt setter hun seg på den andre sofaen og venter mens foreldrene har forskjellige spørsmål til sykepleieren,

Om litt kommer Dr. Chettawut ned til meg. Han har med seg en liten avskjedsgave. Det blir en ordentlig varm og følelsesladet avskjed, det er så tydelig at han bryr seg om hver og en av sine pasienter. Eller skal vi si klienter. Helt på tampen ber jeg han om råd angående det å fortsette med hormoner mens jeg enda er i Thailand. Jeg forteller at jeg har bestemt meg for å forlenge oppholdet mitt med 14 dager, da jeg ikke føler meg klar til å reise hjem enda. Han forklarer risikoen ved å fortsette med østrogen, nemlig faren for blodpropp i bena når jeg ikke beveger meg så mye. Særlig under flyturen på vei hjem. Deretter lover han å sende meg en e-post med sine anbefalinger om hvilke medikamenter jeg kan kjøpe. I Thailand trenger man nemlig ingen resept for å kjøpe medikamenter med kvinnelige kjønnshormoner.

Nå har også sykepleierne kommet, de som tok så godt vare på meg de første dagene etter operasjonen. De som lurte på om jeg aldri slutter å smile. Om jeg ikke hadde mer vondt. De som alltid smilte tilbake til meg. Jeg får en god klem av begge. Det føltes utrolig godt. Å være borte fra alle jeg kjenner så lenge er tøft, men det tøffeste synes jeg har vært å ikke ha noen å kunne få en klem av!

Å forlate klinikken føltes som et stort steg å ta. Nå føltes det så endelig. Nå er jeg ferdig. Ja, jeg har enda flere uker igjen hvor jeg får oppfølging av sykepleierne, ikke de samme som jeg tok farvel med på klinikken, men Sri og Fang. Men dette er kanskje siste gangen jeg var på Dr. Chettawuts klinikk. Der hvor livet mitt for alltid ble endret, der hvor jeg ble født på ny og fikk balanse mellom kropp og sinn.


Skål for meg! :)

 

6 kommentarer

appelsinpiken

15.02.2017 kl.18:54

Du er så utrolig tøff, stå på videre!

Lena

17.02.2017 kl.00:53

Åh jeg er helt besatt av bloggen din. Jeg elsker happy endings! Skål for deg frøken <3

Christine

17.02.2017 kl.14:05

Det smilet ditt er smittsomt. Blir glad av å lese bloggen din. :-)

Margit

03.03.2017 kl.09:54

Hvordan går det?

Følger

19.03.2017 kl.11:44

Har du sluttet å blogge?

Mia B

21.06.2017 kl.08:54

Følger: Nesten. Vært opptatt med jobb, det har krevd min oppmerksomhet 100%.

Skriv en ny kommentar

Mia B

Mia B

37, Oslo

Voksen transkvinne som er mitt i forvandlingen til å bli den kvinnen jeg har brukt hele livet på å fornekte. På denne bloggen kan du følge min prosess, få ta del i noe av mitt tidligere liv, og høre om noen av de utfordringene jeg møter på veien. For deg som er i samme båt som meg eller står en transkjønnet nær, så vit at det er mye hjelp og få - selv om den ikke alltid er lett å finne. Denne bloggen er her fordi jeg selv savnet å kunne lese andres historier på en personlig og nær måte. Ta gjerne kontakt med meg. Jeg svarer mer enn gjerne på dine spørsmål. Du finner meg på Facebook, siden heter Transfaction.

Kategorier

Arkiv

hits